For 30 år siden fikk Rahmi Sahindal, den gang en ung mann i en liten kurdisk fjellandsby i Tyrkia, en sølvfarget pistol av sin far. Den tok han med seg da han i 1981 dro til Sverige som politisk flyktning. Som oftest lå den gjemt i en skuff, men hver nyttårsaften pleide Sahindal å ta den frem og skyte to skudd opp i luften.

Stod og ventet

I år fant Rahmi Sahindal også frem pistolen tre uker etter nyttårsaften. 21. januar om kvelden la han i fem patroner, stoppet den ned i bukselinningen og gikk fra sin egen leilighet i Uppsala til en leilighet tilhørende én av sine fem døtre, en spasertur på 10-15 minutter.

Sahindal visste at hans kone og to andre døtre var på besøk. Han forsøkte å få dem til å åpne døren, og da det ikke lyktes, stilte han seg utenfor døren og ventet.

Klokken halv ti åpnet Fadime Sahindal døren og så sin far med pistolen i hånden. Hun skrek. Rahmi Sahindal tok fatt i håret hennes, og selv om de andre forsøkte å hindre ham ý hustruen ved på kurdisk å rope «Skyt meg i stedet, skyt meg» ý satte han pistolen under Fadimes hake og skjøt.

Hun falt på gulvet, og han skjøt igjen, nå mellom øynene hennes. Et tredje skudd traff ved siden av. Dette er bildet som går frem av offentliggjorte politiforhør med Rahmi Sahindal, hans hustru og de overlevende døtrene. I dag starter rettssaken i Uppsala byrett.

«Æresdrapet» har vakt kolossal oppmerksomhet, ikke bare i Sverige. Ikke fordi det er det første av slaget, men fordi Fadime og hennes familie var landskjent på forhånd. I en tidligere rettssak, i atskillige avis— og tv-intervjuer og i foredrag hadde hun fortalt om konflikten med sin far, sin lillebror og andre medlemmer av den kurdiske innvandrerfamilien.

Om hvordan hun ville leve et «svensk liv» og gifte seg med sin svensk-iranske kjæreste Patrick. Om farens krav om at hun skulle gifte seg med en fetter fra hjembyen. Om mange år med trusler og vold fra mannlige familiemedlemmers side.

Opphetet debatt

Drapet førte til en opphetet debatt om innvandrerkulturer og de motsetningene som kan være mellom respekten for deler av visse fremmede kulturer og respekten for det enkelte individs rettigheter.

Noen debattanter ý blant dem den ansvarlige minister Mona Sahlin ý oppfatter drapet som et symbol på en feilslått integrasjonspolitikk. Andre, som forfatteren Jan Guillou, ser det ikke som mer enn en familietragedie.

«Når barn eller voksne i en hvit, svensk familie dreper, mishandler til døde eller bare mishandler hverandre, er det alltid et individuelt problem. Annerledes er det med liknende tragedier hos innvandrerfamilier, skjønt de er mer usedvanlige. Dér er ingen drapsmann sprø, dér er skylden ikke individuell, men kulturell eller i verste fall til og med religiøs,» som Guillou skrev i sin faste spalte i Aftonbladet.

Rahmi Sahindal har i politiforhør erkjent seg skyldig i drapet, men han hevder å ha blitt provosert av Fadime. Hun hadde, siden faren og hennes lillebror i 1998 ble dømt for vold og trusler mot henne, bodd og studert i byer lenger nord i Sverige, men i tiden før sin død hadde hun flere ganger vært på besøk i Uppsala tross farens krav om at hun holdt seg borte.

AV THOMAS HEINE, Jylanndsposten/Bergens Tidende

DREPT: Fadime (26) ble 21. januar drept av sin egen far. I dag starter rettssaken mot kurderen Rahmi Sahindal i Uppsala.
Foto: Scanpix