THOMAS HEINE

Stockholm

Nylig kom det en rimelig troverdig rapport fra Ramallah om at president Yasser Arafat har bevilget 130 000 kroner til innkjøp av 6000 meter stoff som skal brukes til å sy nye uniformer til de palestinske politistyrkene.

Kanskje ikke noen oppsiktsvekkende nyhet i et landskap preget av palestinske terrorbomber, israelske militærangrep, blokader, portforbud og utbredt nød. Men ikke desto mindre en bulletin som vakte betydelig irritasjon i Israel. Det var jo nettopp på disse to områdene, pengene og «sikkerheten», som Arafat skulle være fritatt ansvaret for i forbindelse med utnevnelsen av en palestinsk statsminister, Mahmoud Abbas.

Innskrenket makt

Men nok en gang har 74-årige Arafat vist at han er den store overleveren. En mann som klarer seg helskinnet gjennom seks kriger, et dusin drapsforsøk, fire landsforvisninger, en flystyrt og mange år med sykdommen Parkinson, lar seg ikke uten videre knekke av å bli påtvunget en statsminister og en delvis ny regjering.

Riktig nok har Arafat måttet se sin innflytelse redusert i de palestinske områdene i løpet av det året israelerne har holdt ham mer eller mindre i husarrest i det raserte hovedkvarteret i Ramallah. Og utnevnelsen av Mahmoud Abbas har også innskrenket Arafats manøvreringsmuligheter.

Men de nye politiuniformene er bare et av mange tegn på at Arafat fortsatt er på banen. Et annet tegn er at mange europeiske politikere fortsatt — til tross for Israels protester og trusler om boikott - insisterer på å møte Arafat og ikke bare Abbas, når de besøker Israel og de okkuperte områdene.

— Yasser Arafat er fortsatt folkets valgte representant. Vår posisjon er uforandret, sa talsmann Emma Udwin i forbindelse med utenriksministermøtet i Brussel mandag, etter at Israel hadde truet med at møter med Arafat automatisk ville utelukke møter med representanter for Israels regjering. Slike uttalelser får Israel - som beskylder Arafat for å være direkte involvert i diverse terrorvirksomhet - til å se rødt. Og de siste dagene har et velkjent tema på nytt dukket opp i den offentlige debatten i Israel: Hvordan kan vi kvitte oss med Arafat? Sette ham i fengsel? Deportere ham? Likvidere ham? Eller rett og slett: fortsette å ignorere ham?

Imot utvisning

Flere ministere forlangte en umiddelbar utvisning av Arafat, men både Sharon og forsvarsminister Shaul Mofaz strittet imot.

— På nåværende tidspunkt er det ikke riktig å utvise Arafat, fordi resten av verden feilaktig vil oppfatte det som om Israel fikk fredsprosessen til å kollapse, og som om Abbas var Israels kollaboratør, understreket Mofaz.

— Jeg støtter ikke Arafats utvisning på nåværende tidspunkt. Det er bedre at han blir her enn at han blir mottatt med røde løpere i utlandet, supplerte Sharon.

Yisrael Katz, minister fra Likud, tok til motmæle med statsministeren: - Hvis Arafat, som vet bedre enn noen annen, hvor han kan gjøre mest skade, mente å kunne være mer skadelig i utlandet, så ville han ha reist til utlandet. Det faktum at han blir her viser at han tror han utretter mest skade på den måten, sa Katz. Imidlertid finnes det folk på den israelske venstrefløyen som påstår at Sharon slett ikke kan greie seg uten Arafat.