Flasker med gin, arak og hvitvin, ennå noenlunde fulle, og bokser med øl står på det medbrakte bordet sammen med små skåler med solsikkekjerner, oliven og sylteagurker. Et par menn griller oksekjøtt på spidd, og snart sprer det seg en liflig duft.

Arbeidsdagen er over, mørket i ferd med å falle på, og dette er et tidspunkt da mange av Sulaimaniyas innbyggere søker opp i de betagende vakre fjellene som omgir denne største og mest velstående byen i irakisk Kurdistan.

Her finner vi en gjeng kolleger fra det kurdiske telekom-selskapet i byen, familier med små barn som leker sisten mens foreldrene pakker ut piknikkurven, en bryllupsprosesjon der kvinner i fargesprakende kjoler og menn i tradisjonelle kurdiske drakter danser til ære for brudeparet, Sabah og Begard. Like bortenfor sitter en flokk unge menn med en enorm ghettoblaster, som kverner vestlig popmusikk ut over fjellsiden.

Alkohol og vestlige klær

Sulaimaniya er — i skarp kontrast til hva man opplever de fleste andre steder i Irak - en by som rent ut stråler av glede og fremtidstro. Her er gatene ikke sperret med piggtråd, betongblokker og sandsekker. Her er ingen amerikanske panserkjøretøy som patruljerer i gatene, og her er ikke bevæpnete vakter overalt, selv om den kurdiske peshmergamilitsen er et synlig innslag i gatebildet. Her holder ikke kvinner og barn seg innendørs av frykt for å bli kidnappet, og her stenger ikke butikker og restauranter ved mørkets frembrudd av frykt for terrorbomber eller væpnete ran.

Her er ingen tegn på den strengere religiøse årvåkenheten som preger shiamuslimske byer i sør og til dels også Bagdad. Her går de fleste kvinner, i hvert fall de yngre, i vestlige klær og uten hodetørkle, her selger butikker og restauranter øl, vin og sprit uten å risikere represalier fra nidkjære islamske voktere.

Her gleder folk seg uten unntak over Saddam Husseins fall, mens de amerikansk ledete militærstyrkene hylles som frigjørere.

Her er, etter irakiske forhold, nærmest spektakulært pent, rent og ordentlig, enten man beveger seg blant hoteller, internettkafeer og burgerrestauranter på den prangende boulevarden, Salem-gaten, i mer spartanske og forfalne boligkvartaler eller på byens livlige og fargerike marked.

Kostet 200.000 livet

Men så er Sulaimaniya heller ikke en vanlig irakisk by. I snart 13 år har den - som resten av tre kurdiske distrikter i nord - vært ute av Saddams klør. Mange av byens innbyggere mener i dag at det ikke er en by i Irak, men i et land ved navn Kurdistan.

— Se oss ikke som irakere og endelig ikke som arabere. Vi har en helt annen kultur, en helt annen dannelse, påpeker en av de piknik'ende telekom-ansatte, Dana Karim, og skjenker arak til selskapets uventete, men tilsynelatende velkomne, gjester.

Selv er han teaterinstruktør i fritiden, andre av mennene rundt bordet er musikere, en skriver dikt. Etter et par glass begynner de å synge kurdernes nasjonalsang, som har tittelen «A Raqib» eller «Hei Fiende». De gjør ikke noe for å skjule at denne fienden for dem er araberne, som alltid, og særlig under Saddam Hussein, har undertrykt og forfulgt det kurdiske folk, kulminerende med den såkalte Anfal-offensiven i 1988, som kostet opp til 200.000 kurdere livet og fordrev mange flere fra sine hjem.

«Brutale mordere»

— Vi tilhører en annen rase, vi er ariske akkurat som tyskerne. Og egentlig er vi slett ikke muslimer. Vår opprinnelige religion er zarathutrisme, som har langt mer til felles med kristendommen enn med islam. Islam er bare blitt påtvunget oss. Vi har mer til felles med europeerne enn med araberne, sier 30-årige Dana Karim, før en av hans kolleger, fire år yngre Hawzhin Jamal, bryter inn:

— Jeg vil drepe arabere hvert minutt. Araberne er sjåvinister, og minst 99 prosent av Iraks arabere støtter fortsatt Saddam Hussein, erklærer han.

Fornektelsen av islam hører ikke til det alminnelige i Sulaimaniya, men nedsettende bemerkninger om araberne er langt fra begrenset til en fuktig piknik i fjellene. Gang på gang hører man utsagn om arabere av et slag som ville være gangbare i en jødisk bosetting i Gaza.

— Araberne er en flokk brutale mordere. De kan beholde Bagdad for seg selv, og de skal ikke bry seg om å komme hit, bemerker Karzan Omar, en 26-årig parkarbeider i det som tidligere var en irakisk militærbase, men nå er et stort, grønt område ved navn Frihetsparken i sentrum av Sulaimaniya.

— Araberne er tilbakestående. De har fått så mange sjanser opp gjennom historien, men de er stadig like usiviliserte og reaksjonære. Hadde vi kurdere fått de samme sjansene, ville vi ha vært langt mer utviklet i dag, sier Shadi Omar, en 21-årig kunststudent som står ved et bord i kantinen på byens universitet sammen med tre venninner.

— Araberne blander religion inn i alt. Vi tror også på Gud og ber, men vi overholder ikke alle regler som imamene finner på. Religion må tilpasses den moderne tid, mener venninnen Zhino Abdullah (23).

STUDENTER: Universitetet i Sulaimaniya har 8000 studenter. Det ble stengt av Saddam i 1981, men gjenåpnet av kurdiske myndigheter i 1992. Dette er et av mange tegn på det kurdiske selvstyret i nord, som ble en realitet i forlengelse av Saddam Husseins mislykkete invasjon av Kuwait og en påfølgende kurdisk oppstand våren 1991.<br/>Foto: Carsten Ingemann
BRYLLUPSFEIRING: Kurdiske jenter på vei til bryllupsfeiring.<br/>Foto: Carsten Ingemann
KOLLEGAER PÅ PICNIC: Kolleger fra et telecom-selskap i Sulaimaniya er på grill-picnic etter endt arbeidsdag. - Vi er ikke irakere og i alle fall ikke arabere. Vi har en helt annen kultur, en helt annen dannelse, presiserer de.<br/>Foto: Carsten Ingemann