VIGGO LEPOUTRE RAVN, La Paz

Vanlig hverdagskaos hersker ved byporten til det indianske slum-metropolen El Alto.

Minibusser med indianerkvinner kledd i bowlerhatter og fargesprakende skørt er på vei til hovedstaden for å jobbe og politi prøver fortvilet å dirigere trafikken. Det vrimler av skolebarn, gateselgere og omstreifende hunder.

Godt og vel 800.000 Aymara— og Quechua-indianere eksporterer primært to ting til hovedstaden La Paz nede i dalen: billig arbeidskraft og sosialt opprør.

Langs 6. mars-gaten på det flate, vindblåste høyland i 4000 meters høyde tynnes trafikken ut. Så langt øyet rekker strekker lave, spartanske hus bygget i soltørket mursten seg ut mot horisonten.

Protestbyen

For fem måneder siden ble Carlos Mesa tvunget til å gå av etter fire ukers voldsomme protester, som begynte i El Alto, lammet La Paz og til slutt hele landet. Selv med en ny president av indiansk opprinnelse, er nye opprør fra «Bolivias fjerde statsmakt» en reell risiko i den for tiden kronisk ustabile andesnasjonen.

Fra å være et oversett og neglisjert oppsamlingssted for fattige bønder fra landet på jakt etter en bedre tilværelse i byen, har forstaden utviklet seg til en protestby og et symbol på de indianske flertallets utilfredshet med usle levevilkår. De er lei av et korrupt og svakt politisk system og ikke minst syns de at multinasjonale selskaper melker Bolivias enorme gass- og oljeforekomster - de nest største i Sør-Amerika - uten å betale nok til gjengjeld.

I El Altos sørlige 8. distrikt, der bare noen få hus har innlagt vann, inviterer 42 år gamle Santos Fernández oss inn til seg. Huset hans ligger kloss i hovedveien til Oruro, Cochabamba og det bolivianske lavlandet.

— Hvis vi stenger den og de andre innfartsveier, stenger vi hovedstaden, sier Fernández.

Han har vært blant medarrangørene av de opprørene mot private vann- og gasselskaper som i to kraftige utbrudd på to år har satt internasjonal fokus på Bolivia, der over 60 prosent av befolkningen har status som fattige.

Flyktet med helikopter

— Her i El Alto har loven ingen betydning. Her er det nesten ikke noe politi. Vi hamler opp med tyvene våre selv, og på samme måte tar vi saken i egen hender når vi er misfornøyde. Hele familier går ut på gaten og protesterer, og vi skifter på å holde blokadene. Folk kommer langveis fra for å hjelpe, og vi slipper ingen forbi, forklarer han.

Vi sitter ved et lite bord på vaklevorne trestoler. Et kaldt betongulv og bare vegge, en naken pære og et forheng som skjuler sengen, er Santos Fernández private 10 kvadratmeter som mer minner om en tom forretning enn et hjem. Den eneste luksustingen er en avdanket mountainbike i det ene hjørnet, kjøpt brukt for tre år siden. Den bruker han til å komme seg rundt hvis han er så heldig å finen seg midlertidige jobber. Faste finnes ikke.

Den første «gasskrigen» utspilte seg for to år siden og endte med president Gonzalo Sánchez de Lozada flukt i et helikopter etter dagers blodige kamper mellom militæret, politi og opphissede indianere, som fra El Altos gjørmete gater hadde blokkert hele hovedstaden. Opprøret spredte seg til La Paz, der parlamentsbygningen var millimetre fra å bli stormet.

En kommisjon under parlamentet avviste for to uker siden å åpne opp for rettsforfølgelse av Lozada for medansvar i forbindelse med massakrene på minst 60 indianere som omkom under opptøyene.

— Det var ingen respekt. Politiet og militæret meide ned folk, bare de kikket på dem. De var som roboter. Jeg så det med mine egne øyne, sier Santos Fernández og peker opp på en smal, skitten vindusrute oppe ved taksperren: «Rester fra tåregassen».

Gammel tradisjon

I juni gjentok forestillingen seg i den andre gasskrigen, da El Altos blokkader av hovedinnfallsveiene og Senkata, det sentrale knutepunktet for oppsamling av gass- og bensinleveranser fra lavlandet, fikk hovedstaden til å gå tom for husholdningsgass, bensin og mat.

Også den internasjonale lufthavnen, som ligger midt i slumbyen, ble blokkert, og opprøret spredte seg raskt blant det fattige, indianske flertallet i resten av Bolivia. Denne gangen resulterte de voldelige sammenstøtene i én gruvearbeiders død.

Aktivismen i El Alto etr etter mønster fra den århundregamle autoritære tradisjonen fra indianerlandsbyene i høylandet, der den lokale lederen av gruppen - ayullu - bestemmer.

Hver mandag møtes de forskjellige distriktslederne for å diskutere hva som skal gjøres. Over 500 lokale foreninger - såkalte naboskapsforeninger - tar beslutninger om alt fra reparasjoner av veier til nybygg og anlegging av fotballbaner, nøyaktig som i de tradisjonelle Aymara- og Quechualandsbyene.

Det stemmes ved håndsopprekning. Den tette organisering betyr at man i løpet av et øyeblikk kan etablere en lammende blokade for å få gjennomtrumfet innbyggernes krav om kloakker, rennende vann, innsamling av boss, samt på et mer abstrakt plan større del i inntektene fra utvinningen av landet naturressurser samt en grunnlovgivende forsamling som skal gi landets indianske flertall mer reel makt.

Stemte på Evo

Både Santos Fernández og skomaker Fausto Pañuni, som bor ved siden av, stemte på den indianske presidentkandidat Evo Morales ved valget.

— Evo har åpnet øynene våre. Innbyggerne her oppe vil ikke lenger ta til takke med så lite, sier Santos Fernández.

Begge tviler imidlertid på at Morales kan bidra med store forandringer. Det er opp til dem selv.

— Vi er klar til å gjøre opprør igjen hvis den korrupte høyrefløyen saboterer ham, eller hvis han ikke holder sine løfter. Ingen er hellige. El Alto er som en slumrende løve som endelig har våknet, sier Fausto Pañuni.

EVO OVERTAR: Bolivia er det fattigste i Sør-Amerika. 63 prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. Evo Morales blir nå landets første indianske president.FOTO JOSE MIGUEL GOMEZ, REUTERS