Selv om Bush sommeren 2002 tok til orde for en palestinsk stat og gjentok dette under en tale ved åpningen av FNs hovedforsamling samme år, har han så langt ikke satt spor etter seg i Midtøsten-sammenheng.

Hans to demokratiske forgjengere Jimmy Carter og Bill Clinton drev et aktivt Midtøsten-diplomati: Carter lyktes med fredsavtalen mellom Israel og Egypt, mens Clinton ikke fikk uttelling på sine mange forsøk på forsoning mellom Israel og palestinerne.

De tre hovedaktørene – Bush, palestinernes president Mahmoud Abbas og Israels statsminister Ehud Olmert – blir i dag sett på som svake ledere uten særlig ryggdekning hjemme, skriver Los Angeles Times.

Det videre arbeid

Hvordan det videre fredsarbeid skal drives etter at Annapolis-konferansen er over, må deltakerne ta stilling til før de reiser hjem. Men forberedelsene som har pågått siden Bush i juli lanserte ideen om en slik konferanse, har vært vanskelige.

Helt til det siste var Bush usikker på hvordan oppslutningen om en konferanse ville bli. For å sikre støtte fra nøkkelspillere tok presidenten direkte kontakt med kong Abdullah i Saudi-Arabia og Russlands president Vladimir Putin.

Men drøftelsene mellom Israel og palestinerne om et felles dokument som skulle danne grunnlaget for diskusjonene i Annapolis har ikke brakt store resultater, selv om begge parter viser til fremgang.

Fra palestinsk side er det i første rekke de israelske bosetningene på Vestbredden, Øst-Jerusalems status og flyktningenes stilling som skaper hodebry. Her har Israel ikke hatt mye å tilby.

Saudi-Arabia

Israel kjører på sikkerhetsproblemene og vil ha forsikringer fra palestinsk side om at det ikke vil bli skutt raketter mot israelske landsbyer. En slik forsikring vet israelske myndigheter at Abbas ikke kan gi, særlig etter at Hamas har sikret seg kontroll over Gazastripen og ikke lenger er under Abbas’ kontroll.

Verken Abbas eller Olmert forhandler ut fra styrke, og ingen av dem er i stand til å påtvinge motparten sin mening. Men Saudi-Arabia er i en annen situasjon, og kong Abdullah blir lyttet til både i Washington og Jerusalem.

President Bush fant utspillet til daværende kronprins Abdullah interessant da han i 2003 foreslo at de arabiske land anerkjenner Israel diplomatisk mot at landet trekker seg tilbake til grensene fra 1967 – før seksdagerskrigen.

Det saudiarabiske forslaget er i første omgang et viktig innspill for å skape økt tillit mellom gamle og uforsonlige fiender, mener enkelte Midtøsten-analytikere.

Bred støtte

Bush vet at han har støtte fra et flertall av republikanere og demokrater i Kongressen. Men både i USA og i flere arabiske hovedsteder blir det stilt spørsmål ved hvor alvorlig presidenten tar problemene i Midtøsten.

Etter Bush-utspillet om «to stater, side om side bak sikre grenser og i fred med hverandre » fra 2002 har det vært forholdsvis stille om Midtøsten. Krigen i Irak tok all oppmerksomhet og slukte alle økonomiske midler.

Og gamle Midtøsten-forhandlere fra Clinton-administrasjonens siste dager, er overrasket over at Bush nå forsøker å blåse liv i en halvdød fredsprosess.

– Etter at Bush-administrasjonen har gjort alt for å unngå en fredsprosess, har den nå bestemt seg for å innlede en, sier Martin Indyk, som var viseutenriksminister med ansvar for Midtøsten under president Clinton.

PROTEST: Israelske fredsaktivister demonstrerte utenfor residensen til statsminister Ehud Olmert i Jerusalem lørdag med krav om fred med palestinerne. Verdens øyne er nå rettet mot Annapolis i USA, der den store fredskonferansen om Midtøsten starter tirsdag.
GIL COHEN MAGEN