ERIK THOMLE

Bagdad

Ti på seks kom det første braket, så de korte, kraftige knallene fra luftvernbatteriene, noen lysglimt som stjerner på himmelen, og igjen noen dumpe drønn.

Akkurat hundre minutter etter 48 timers-fristen president Bush hadde gitt Saddam Hussein og sønnene på å forlate Irak, fikk befolkningen i Bagdad beskjed om at amerikanerne mente alvor med sitt ultimatum. Angrepet kom i den første grålysningen, men fordi det lå dis over Bagdad, var det umulig å se nedslagene.

De første antakelsene gikk ut på at rakettene eller bombene var rettet mot luftvernbatteriene og andre militæranlegg rundt hovedstaden. Det hørtes ingen støy fra flyene oppe i disen, og fra taketasjen (18. etg.) i hotell Palestine, kunne man ikke se noe gjennom disen. Men via trappen er det langt opp til taketasjen — ingen tør bruke heisen ettersom strømmen kan bli brutt når som helst.

Fortsatte tv-propaganda

50 minutter etterpå hylte sirenene igjen, og nye nedslag drønnet gjennom luften mens luftvernet avfyrte salve etter salve. Klokken fire, da det amerikanske ultimatum løp ut, var alt stille i Bagdad - dødsstille. Ikke en bil i gatene, og trafikklysene skiftet farge til ingen verdens nytte. Irakerne bar klar over at fienden sitter ved sine datamaskiner milevis borte og pekte ut sine mål. Det var ingen grunn til mørklegging som i tidligere kriger da målene ble bestemt oppe i bombeflyene. Både gater, bygninger og presidentpalasser fullt opplyst.

Allerede onsdag kveld var gatene tomme for mennesker, og ikke en gang te-bodene, der mennene eller sitter og spiller domino til langt på natt, hadde åpent.

Alle sov svært lett og våknet ved den minste lyd. En seng som ble trukket bort fra vinduet i etasjen over, en dør som ble lukket litt for hardt, eller en hånd som banket på døren. Hva som helst var nok til å avbryte den lette søvnen. Men ingen ting skjedde før klokken 4. Så kom luftvernsirenene og brakene halvannen time etterpå.

Det ble ikke det overveldende, massive angrepet som mange hadde ventet ville lamme Bagdad allerede første natten. Verken vann eller elektrisitet ble borte, og de to tv-stasjonene fortsatte sine propagandasendinger med nasjonalsanger og gamle opptak av Saddam Hussein.

På pressekonferanse med Arnett

Angrepet minte mer om guttungers fyrverkeri på nyttårsaften, med dype drønn i bakgrunnen. Like før klokken 8 hylte sirenene igjen, men de ble verken fulgt av dumpe drønn fra bomber eller høye smell fra luftforsvaret, som ifølge Saddam Husseins proklamasjon for få dager siden, står direkte under hans kommando.

Men gatene er fortsatt tomme. En halv time før avtalt ringte vår sjåfør fra resepsjonen. Det var akkurat idet begge tv-kanalene begynte å sende Saddam Husseins tale til det irakiske folk. Med store briller leste han opp fra manuskriptet. Både irakiske journalister og hotellpersonalet samlet seg foran tv-apparatet for å høre diktatorens tale. Den messende ordstrømmen interesserte ikke sjåføren vår. Han sa bare «Kom». Taus kjørte han gjennom de mennesketomme gatene, som vanlig uten å fortelle hva han ville vise oss. Kanskje var han litt stillere enn vanlig når statsguiden ikke er med i bilen. Han kjørte til pressesenteret. Sjåføren hadde hørt at informasjonsminister Said Sahaf skulle holde pressekonferanse. Det gjorde han.

Sammen med undervisningsminister Josef Harsad snakket han lenge om krigen i Kuwait for 11 år siden. Flere av de statsautoriserte guidene var i pressesenteret, men ingen kunne si hva de to ministrene egentlig hadde på hjertet. Peter Arnett, journalisten fra CNN, som var den eneste av alle utenlandske journalister som fikk bli i Bagdad under Kuwait-krigen, spurte med bakgrunn i amerikanske opplysninger om det var riktig at Saddam Husseins bunker i palasset var truffet. Ifølge ministrene var det både løgn og fanteri.

Sjåfør drept

Statsguiden Ashad dukket ikke opp. På tilbakeveien avslørte sjåføren vår hvorfor han kanskje var mer taus enn vanlig. En av mennene vi drakk te sammen i går på kontoret hos Sihad, ble drept av bombene da han var på vei til Jordan i morges, fortalte han. Det var han som satt i Sihads stol ved skrivebordet.

Sihad var mannen som kjørte oss fra Amman til Bagdad for en uke siden. Han er jordaner og lever av å kjøre passasjerer mellom de to hovedstedene. Etter at Jordan stengte grensen for å unngå flyktningestrømmer fra Irak, får ikke irakere lov å kjøre bilene helt frem til Amman. Onsdag kveld la sjåføren vår veien om Sihads Bagdad-kontor for at jeg skulle få fornemmelsen av hva folkene der mente, og få inntrykk av hvor raskt prisene stiger for å komme ut av Irak.

Onsdag kveld lot det seg ennå gjøre for 1500 dollar. Det var en slik tur sjåføren Ahmed hadde vært ute på. Han ble far for seks måneder siden. Jeg ble oppringt fra kontoret hans i morges, sa sjåføren.

Om det er riktig at bilen ble beskutt, eller om Ahmed var utsatt for en bilulykke, er kanskje litt usikkert. I dagens Irak ville det under en hver omstendighet være naturlig å legge skylden på amerikanerne.

«40 savnet»

Hjemme hos vår sjåfør var natten en lang ventetid. Kona gråt og barna fikk heller ikke sove. Først da klokken var 4 og det amerikanske ultimatum utløp uten noe nytt på BBCs arabiske sendinger, la familien seg til å sove. Halvannen time etterpå lød sirenene.

I radioen blir det sagt at 40 personer er savnet etter det første angrepet, sukker han og tilføyer at han angrer han ble i Bagdad for å vokte hus og eiendeler mot plyndringer. Og nå er grensen også stengt mot Syria og Jordan. I nord er det altfor problemfylt mellom kurderne og tyrkerne.

Langt ut på formiddagen har irakerne ennå ikke fått vite hva som ble truffet ved det første angrepet.

REUTER