De skal dra i gang den møysommelige prosessen å peke ut kandidatene til neste års presidentvalg i USA. Tidligere enn noen gang før er det tid for nominasjonsvalg.

I måneder har det vært en kappestrid mellom delstater og partiorganisasjoner om hvilken stat som skal være først ute.

New Hampshire har for lenge siden lovfestet at nominasjonsvalget der skal holdes en uke før den neste delstaten. Nominasjonsvalget i New Hampshire har vært oppfattet som selve starten. Partimøtene i Iowa, der kandidatene utpekes ved håndsopprekning eller mer finurlige måter å stemme på, og som holdes en uke eller to før New Hampshire, har liksom ikke vært å regne med i denne sammenheng.

Iowa og New Hampshire er blitt et umake par i dette verdens største politiske spill. Ingen av dem er store delstater, men på sitt vis politisk betydningsfulle. Fordi de er først.

God start

— Det gjelder å få en god start. Derfor har ingen av kandidatene anledning til å overse Iowa og New Hampshire. Resultatene kan bli retningsgivende for de videre valgene. De kan også tjene som korrektiv til nasjonale meningsmålinger, sier førsteamanuensis Gunnar Grendstad ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

— Kandidater som ikke har fremhevet seg på de nasjonale målingene, kan oppnå gode resultater. Dette kan bidra til at de får et løft i de videre nominasjonsvalgene. Kandidater som har hatt gode målinger kan risikere at selvtilliten får en knekk. De har tid på seg til å korrigere strategien sin.

— Men det blir kortere tid mellom valgene? Fra starten i Iowa er det bare en måned til det hele kan være avgjort ved Supertirsdag 5. februar.

— Nettopp derfor er det også så viktig å være med når startskuddet går. Det kan være skjebnesvangert å neglisjere Iowa og New Hampshire. Den kandidaten som gjør det, risikerer å bli glemt av velgerne, eller han blir ikke tatt på alvor, sier Grendstad.

Landsmøteutsendinger

Nominasjonsvalgene dreier seg om å velge utsendinger til partienes landsmøter i august-september der de formelle valgene av partienes presidentkandidater finner sted.

Til Demokratenes landsmøte skal det velges 4323 utsendinger, forholdsmessig fordelt mellom delstatene avhengig av folketall. I praksis betyr dette at California har langt flere delegater enn Iowa. Republikanerne skal velge 2302 utsendinger til sitt landsmøte.

I begge partier er hovedregelen at størsteparten av delegatene stiller med bundet mandat, basert på resultatet av nominasjonsvalgene. I tillegg velger delstatspartienes årsmøter et lite antall delegater, i hovedsak valgte tillitsmenn som stiller med ubundet mandat - de kan stemme på hvem de vil.

Regelverket er komplisert. I noen delstater vil vinneren av nominasjonsvalget ta alle delegatene, i andre er det en forholdsmessig fordeling av delegatene basert på stemmeandelene.

I praksis er nominasjonsvalgene en utsilingsprosess der de som ikke gjør det så godt, raskt faller fra dersom de ikke har forhåpninger om å oppnå mange delegater. Ved flere valg har det vært kandidater som har kastet inn håndkleet allerede etter Iowa og New Hampshire.

Hillary og Rudy

Det har allerede vært en lang valgkamp.

Posisjoneringen til presidentvalget startet allerede umiddelbart etter at mellomvalget i 2006 var unnagjort, for noens vedkommende før og under.

Det mest typiske eksempelet er Hillary R. Clinton som brukte valgkampen i 2006 til å bygge allianser. Hun stilte opp på valgmøter for andre kandidater fra Demokratene, i noen tilfeller bidro hun også økonomisk. Det er mange, både i Kongressen, guvernører og medlemmer av delstatsforsamlinger som har en «gjeld» å betale Hillary.

Her ligger en del av forklaringen på at Hillary står så sterkt i de nasjonale meningsmålingene. Skulle man bruke disse som målestokk er hun allerede Demokratenes presidentkandidat. Hun har en suveren ledelse til den sterkeste utfordreren Barack Obama, så stor at hun lett kan oppfattes som uslåelig. En fersk undersøkelse fra Pew Research Center for the People & the Press viser dessuten at hun står nesten like sterkt i alle velgergrupper, uansett alder, kjønn, etnisk bakgrunn, utdannelse og inntekt. Det mest bemerkelsesverdige er at hun de siste månedene har gjort sterkt innhogg i velgergrupper som tradisjonelt har samlet seg rundt Barack Obama.

Den tidligere visepresidentkandidaten John Edwards ligger langt bak, og han må gjøre meget gode valg i Iowa og New Hampshire om han skal kunne gjøre seg forhåpninger om å henge med.

De øvrige Demokrat-kandidatene har bare marginal interesse.

Blant Republikanerne har den tidligere New York-borgermesteren Rudy Giuliani også en markant ledelse selv om han har tapt en del av forspranget.

De to mest kjente utfordrerne, John McCain og Fred Thompson henger fortsatt med, men begeistringen over Thompson synes å ha fortatt seg.

Samtidig har Mitt Romney og Mike Huckabee fått et løft i oppslutningen. De oppfattes som de mest konservative av Republikanerne, og i et parti preget av markante ideologiske skillelinjer, ikke minst i verdispørsmål som abortsaken kan dette gi kraftige utslag.

Det er dessuten gjennomgående betydelig mindre oppslutning blant Republikanerne for kandidatene enn det er blant Demokratene for sine kandidater. Dette kan gi både overraskelser og spenning når nominasjonsvalgene kommer i gang.

Og fortsatt er det et lite år til det skal avgjøres hvem som flytter inn i Det hvite hus etter George W. Bush.

Frank Franklin II
SHAWN BALDWIN