Mens fellesferien er blitt et utvannet begrep i Norge, hersker den fortsatt i EU-institusjonene. Nesten alle tar fri hele august. Mange føler nok også at de trenger ferie, for dette har vært et strevsomt halvår, selv med EU-mål.

Det kom dog en oppmuntring på tampen, da folket i Luxembourg stemte ja til grunnlovstraktaten. Betydningen ligger mest i at det ikke ble et tredje nei fra et av EUs grunnleggerland. Det ville nok vært den siste spikeren i kisten, for å holde oss til dødsmetaforene som har herjet europeiske medier siden Frankrike sa nei i slutten av mai.

Oppmuntring

Etter Luxembourgs ja er det blitt litt mer snakk om «oppstandelse» og «liv etter døden». Det gir en oppmuntring — og en viss legitimitet - til dem som arbeider for å redde traktaten.

Den er nå ratifisert, endelig godkjent, av 13 EU-land. Men det gjenstår 12, og de fleste av dem har lagt saken på is.

Bare så det er klart: Skal grunnlovstraktaten tre i kraft, må franskmenn og nederlendere si ja i nye folkeavstemninger. I tillegg må altså alle andre si ja.

Hovedspørsmålet er altså om det går an å arrangere nye avstemninger i Frankrike og Nederland?

Nei, særlig fordi nei-flertallene var så klare, mener noen.

Ja, men først må det gjøres endringer i teksten, mener noen.

Ja, når det generelle klimaet er bedre, vil selv franskmenn og nederlendere innse at traktaten er god, mener noen.

Bedre klima vil nok gagne EU uansett, og «klimaet» er alt det andre.

Det kan hjelpe hvis EU-lederne gjenvinner handlekraften, og blir enige om et felles budsjett. Hvis det inkluderer at Storbritannia gir opp sin spesialrabatt, og Frankrike slutter å blokkere besparende reformer i EUs landbrukspolitikk, er det nok heller ikke europeere flest imot.

Det kan hjelpe når gamle, svekkede ledere er skiftet ut, eller eventuelt at de har fått nye mandat fra velgerne. Her tenkes det mest på Tysklands kansler Gerhard Schröder som skal ut i valg til høsten, og på Frankrikes president Jacques Chirac som har mai 2007 som sitt blå lys.

Det kan også hjelpe hvis det blir fart i økonomien, og arbeidsledigheten synker. Ledigheten har faktisk sunket litt i EU det siste året, men ikke nok til at det merkes andre steder enn i statistikken.

Og så kan det hjelpe hvis EU får dreis på sin «plan D» for debatt og dialog. For det er de fleste enige om: Vårens nederlag i Frankrike og Nederland handler vel så mye om EUs generelle fjernhet som om innholdet i den nye traktaten.

Lite tillit

EUs tradisjonelle oppgave er å gi folk velstand, arbeid og trygghet mot krig. Greier EU det, er det neppe så farlig om Brussel er litt fjernt og uforståelig. Men nå for tiden føler EU-borgerne at lederne ikke «leverer» på noen av delene.

Bombeangrepet i London, som det i Madrid i fjor, hadde lite med EU å gjøre, snarere med de to landenes støtte til USAs krig mot Irak. Likevel bidrar slike katastrofer knapt til å styrke folks tillit til sine ledere, noe som også rammer EU.

På den økonomiske fronten, der EU har en del innflytelse og ansvar, synes Unionen for tiden å være handlingslammet.

Ikke bare har budsjettforhandlingene brutt sammen, fellesvalutaen euro er også i hardt vær. Mange mener innføringen av den økte prisene, og fart på økonomien har den heller ikke skaffet.

Denne uken kom en rapport fra storbanken HSBC om at noen land kan ha fordeler av å forlate euro og gjeninnføre en nasjonal valuta. Banken har spesielt kriserammede Italia i tankene, og der vil et av regjeringspartiene gjøre kravet om tilbaketrekking fra eurosamarbeidet til en hovedsak ved neste års valg.

Det går lett inflasjon i krisesnakk om EU, så det er verdt å minne om at maskineriet fungerer. Denne uken lanserte Kommisjonen for eksempel et nytt initiativ få ned prisen på å bruke mobiltelefon i utlandet, såkalt roaming. Daglig-EU er ikke i ferd med å bryte sammen.

Krisen gjelder mer overordnede ting, stegene videre. Grunnlovstraktaten skulle være en stor opprydding i det gamle, og et lite steg videre inn i nytt terreng. Men ingen vet om klimaet rundt kan bedre seg sterkt og raskt nok til at den kan reddes, eller om man om noen år må begynne å forhandle på nytt.