SELV SVENSKER KAN altså trosse sin regjering. Euroavstemningen i Sverige blir nå, det måtte vi jo vente, tatt til inntekt for både det ene og det andre.

Spanias statsminister Jose Maria Aznar hevder at svenskene stemte nei i protest mot at Tyskland og Frankrike ikke følger reglene i stabilitetspakten i Den økonomiske og monetære union, og at nå må de to straks redusere sin utenlandsgjeld.

Denne forklaringen kom nok overraskende på en del svenske nei-velgere.

Andre mener avstemningen viser at nå må EU «komme nærmere folket», tilsynelatende uten å tenke på at det faktisk kan gjøre vondt verre. Norske Nei til EU har i en pressemelding forklart hva svenskene sa ja til mens de stemte nei. All denne innsikten på et kontor i Oslo kan virke litt oppsiktsvekkende, men vi husker jo at Nei til EU i 1994 mente å vite at det norske folk ikke bare hadde stemt nei, de stemte samtidig ja til «Annerledeslandet».

EU OG DEMOKRATI er vanskelig. Paradoksene finnes på alle kanter, også i spørsmålet om folkeavstemninger.

Ta for eksempel det kjente fenomen at dersom folk sier nei i en folkeavstemning om EU, får de ganske snart sjansen til å ombestemme seg. Det kan gå to år — eller ti. Men fred får folk ikke før de har sagt ja, kan det virke som.

Er dette demokratisk? Nei, mener mange. Det vitner om manglende respekt for folkets dom. På den annen side; hvilket argument bruker europeiske nei-folk alltid effektivt i den siste fasen av en folkeavstemning? Vi husker slagordet fra 1994: «Er du i tvil, stem nei». Det er tanken om at det er trygt å bevare status quo og at vi trenger mer informasjon. Ligger det ikke her en implisitt forutsetning om at nei'et ikke er evigvarende?

HER I BRUSSEL, blant såkalte EU-topper, er tålmodigheten i alle fall i ferd med å ta slutt med trøblete folkeavstemninger. Det begynte for alvor med Irlands nei i den første avstemningen om Nice-traktaten, sant nok et ganske tilfeldig nei, og forsterkes nå med det utvilsomt legitime svenske nei til euro.

Tanken er i all enkelhet å frata nei-siden fordelen med å kunne argumentere for å la ting være som de er. Poenget til den kommende «EU-grunnlovens far» Valery Giscard d'Estaing og andre big shots i debatten er at både verden, Europa og EU utvikler seg så fort at status quo ikke finnes. Alt beveger seg.

Så hvis land vil arrangere folkeavstemning om EUs nye grunnlov, som muligens vedtas i desember, skal folk stilles overfor valget mellom å si ja til grunnloven eller ja til å melde landet helt ut av EU. Folk må - mener de - tvinges til å ta ansvar for EUs utvikling.

HER KAN MAN JO stille spørsmål ved både det demokratiske sinnelaget (bør ikke folk få lov til å være for EU slik det er nå, uten å måtte være for alle nye påfunn?), og ved den rørende tiltro til at den slags grep vil ha den ønskede effekt.

Flere land har varslet folkeavstemning om EU-grunnloven i 2004, deriblant Danmark. Det skulle ikke forundre meg om danskene synes en trussel om å bli tvangsutmeldt av EU - dersom de ikke vil si ja til grunnloven - er såpass gøyal at de må prøve den ut.