John Hansen

Morten Phil

Bente Ljones (grafikk)

Systemet vil gjøre det mulig kontinuerlig å følge bevegelsene til alle skip over 300 bruttotonn — uansett hvor de er i verden. De rundt 80.000 skipene vil bli overvåket døgnet rundt og det vil ikke være noen hull i systemet.

Ifølge Sjøfartsdirektoratet kan satellittovervåkingen tidligst være en realitet i juli 2006. Det innebærer at alle skip skal ha et system, som via en satellitt sender signaler til en sentral overvåkingsenhet. Den skal samle inn og fordele opplysningene om skipenes posisjon, kurs, bevegelse og identifikasjon.

Vil redusere terrorfaren

Systemet vil føre til at blant andre norske og danske myndigheter kan følge alle skip i egne farvann. Men ikke bare det. Norske myndigheter kan følge alle skip med norsk flagg, uansett hvor i verden de befinner seg.

Formålet med det gigantiske overvåkingssystemet er å kunne identifisere skip som manøvrerer på en mistenkelig måte, eller som mistenkes for å være et ledd i en terroroperasjon på grunn av våpensmugling, frakt av sprengstoff og mistenkte terrorister.

Ved å identifisere skipene kan myndighetene, før det er for sent, forberede mottrekk, for eksempel ved å borde skipet eller nekte det havneanløp. Myndighetene mener at man da kan forhindre at skipet brukes som våpen og eventuelt eksploderer i havnen med mange døde og store ødeleggelser som konsekvens.

Kan bli innført i 2006

USA, som siden terrorangrepene 11. september 2001 har ført an i kravene til terrorsikring av skip og havner, presser på for å få gjennomført satellittovervåkingen. Amerikanerne legger opp til at systemet skal vedtas på et møte i FNs skipsfartsorganisasjon, IMO, i mai neste år. USAs målsetting er at systemet skal være operativt fra desember 2005. — Det er sannsynlig at systemet blir vedtatt og at et flertall av medlemslandene stiller seg bak innføringen av det, sier Trygve Scheel, seniorrådgiver i Sjøfartsdirektoratet.

Han tror at krav om et slikt system tidligst kan tre i kraft 1. juli 2006. Da vil nye skip få krav om å ha systemet, mens det ennå er uavklart når den eksisterende flåten skal ha det på plass.

35 bakkestasjoner

Men allerede fra neste år innførers det et mer beskjedent overvåkingssystem for verdensflåten. I våre farvann vil skip i Østersjø-området og Nordsjøen bli overvåket sentralt gjennom et system som kalles AIS - automatisk skipsidentifikasjon..

Kystverket i Norge og Farvandsvæsenet i Danmark står i spissen for utviklingen av et landbasert overvåkingssystem. Landene i Østersjø-området og Norge samler inn og utveksler informasjon om alle skip over 500 bruttotonn.

Via landbaserte VHF-master, 35 i Norge og 18 i Danmark, sender skipene med sekunders mellomrom signaler til myndigheter som Kystverket. De får dermed en lang rekke opplysninger om skipene som seiler i norsk farvann. Det er blant annet skipets navn, posisjon, fart, kurs og destinasjon. De kan følge skipet mens det seiler, og informasjonene lagres i en sentral databank. Et skips bevegelser kan slik «spoles tilbake» og dokumenteres i ettertid. Det er ikke bare nyttig i forbindelse med terrorisme, men også ved oljeutslipp og oppklaring av kollisjoner.

Sporing av mistenkelige skip

— Vi vil få et fleksibelt system som gir de rette myndigheter mange muligheter. Eksempelvis kan man forestille seg at det utløses en alarm hvis et skip stenger AIS-senderen, sier spesialkonsulent Jens Peter Hartmann i Farvandsvæsenet. Også i Norge tenker man i slike baner. Kystverket vil gi ulike myndigheter tilgang til materialet. Forsvaret vil typisk være mest interessert i skip som ikke har aktivert senderen og som dermed kan prøve å skjule seg. Hvis et skip ikke sender VHF-signaler, men blir spottet på en radar, vil det neppe ta lang tid før skipet blir kontrollert.

Arbeidet med et langtrekkende, globalt sporings- og overvåkingssystem har ført FNs og IMOs medlemsland over i en del kinkige problemstillinger. Det avgjørende spørsmålet er hvem som skal ha tilgang til informasjonen og alle sensitive data om skipene.

Det er en betydelig frykt for at informasjonene kan bli misbrukt, og derfor vil en lang rekke land, Norge inkludert, motsette seg at alle land får adgang til alle informasjoner i systemet. Hvis alle får adgang til opplysningene, har man ingen kontroll med om «bandittstater» gir eller selger opplysninger videre til terrorister. Systemet kan i så fall også brukes til å spore skip man ønsker å angripe eller sprenge i luften.

Man frykter også at opplysningene kan brukes til industrispionasje ved at konkurrenter kartlegger hverandres gjøren og laden på verdenshavene.

Bandittstater utestengt?

Med systemet får alle flaggstater adgang til informasjon om egne skip, uansett hvor i verden de befinner seg. Også havnestatene vil få informasjon, men ikke før skipet melder at det er på vei.

— Slik det ser ut nå blir det også enighet om at havnestaten skal få adgang til informasjonene fra det øyeblikk et skip varsler at det ønsker å anløpe eller er på vei til en bestemt havn, sier Trygve Scheel i Sjøfartsdirektoratet.

Et vanskelig punkt i drøftelsene dreier seg om hvilken informasjon en kyststat skal få. Mange land ser med skepsis på at et land, som man bare seiler forbi, også skal få all informasjon. Skal det være mulig å stenge enkelte land ute fra informasjonsdelingen? USA vil neppe sette særlig pris på at Nord-Korea får alle informasjoner om amerikanske skip, verken på verdenshavene eller i koreansk farvann.

Noen skip må unntas

I tillegg er det en del skip som seiler med livsfarlig materiale eller med våpenlaster som ikke må kunne spores av noen. Disse vil bli unntatt fra regelverket. Det gjelder ikke minst kjernefysisk materiale som definitivt ikke bør havne i hendene, verken på bandittstater eller terrorister. Det har ikke minst den internasjonale organisasjonen, World Nuclear Transport Institute (WNTI), påpekt. Disse skipene skal ha lov til å stenge overvåkingssystemet, mener WNTI.

— Slik det ser ut nå, vil kyststaten få adgang til informasjonene hvis skipet befinner seg innenfor enten 100 eller 200 nautiske mil fra kyststaten, sier Trygve Scheel.

Det er uklart hvor kostbart det vil bli å drive satellittsystemet, men en australsk studie indikerer at bare satellittkommunikasjonen kan komme til koste rundt 150 millioner kroner i året.