LOUISE WITH

Potocari/Srebrenica, Bosnia

Allerede før klokken er åtte om morgenen snegler en tett kø av biler seg langs den smale veien mot Srebrenica. Flyktninger som vender hjem fra Tyskland. Busser og biler fylt til siste sete i lange rekker. Tiårsdagen for massakren i Srebrenica har for lengst begynt.

Lenger fremme begynner en folkevandring mot minnesenteret i Potocari. Det var her, få kilometer fra Srebrenica, FNs base lå for ti år siden, i en nedlagt batterifabrikk. Her søkte titusener tilflukt. Og her ble opp mot 8000 menn og gutter skilt fra gamle, kvinner og barn og brutalt henrettet.

Fullt av minner

Hver enkelt av de sørgende har sine tragiske minner: Om hvordan de spilte død mellom hundrevis av lik. Flyktet på bare føtter gjennom skogen. Om det siste de sa til sine elskede menn, fedre, brødre og sønner. De varme dagene og kalde nettene den sommeren.

Mange av dem har fortsatt mareritt.

For en utenforstående er det umulig å forstå hva de har opplevd, sier mange av dem. Bare omfanget av et folkemord er ubegripelig. Men synet av 610 ferske graver og like mange grønne stoffkister gir en fornemmelse. De er gravd opp fra over 60 massegraver, møysommelig identifisert og skal nå endelig begraves. Men de utgjør ikke engang en tiendedel av de bortimot 8000 ofrene.

En ung kvinne hulker i et krøllete papirlommetørkle. Andre hilser på vennene. Gamle krokryggede koner balanserer arm i arm på de smale stiene mellom gravene. Mennene vasker ansikter, hender og føtter. Noen får ikke plass ved kranene og bruker flaskevann. De kvinnene som ikke allerede har tørkle på, får utlevert et. Hele formiddagen strømmer tusener til, ledsaget av utallige arabiske bønner, mens tunge, grå skyer legger et slør over markene. Trafikkaoset blir bare verre, mens de sørgende finner plass hele veien opp bakkekammen.

På plassen i midten ankommer gjestene fra FN, EU, NATO og Verdensbanken, stats— og regjeringsledere fra hele Balkan og det meste av Europa. For første gang siden krigen møter en serbisk president, Boris Tadic, opp, omringet av livvakter. Verken han eller de andre gjestene stopper opp for å se på en gruppe unge muslimer som roper om hellig krig og død over den serbiske delen av Bosnia. Men ubehaget er tydelig, spesielt hos de bosniske ministerne. Politiet er overalt og får geleidet dem til vekk.

Medfølelse og skam

Endelig begynner seremonien, selv om de siste knapt er kommet på plass. I talene går de samme temaene igjen: Den dype medfølelsen med ofrene og deres familier. Skammen over at det igjen ble begått folkemord i Europa, på tross av alle løftene om «aldri mer». Og ønsket om at Srebrenicas minner tross alt kan bety en bedre fremtid. Det skorter ikke på oppfordringer til fredelig samliv på Balkan. Og heller ikke til serberne om å finne og utlevere de hovedansvarlige, general Ratko Mladic og den politiske lederen Radovan Karadzic.

Så er det tid til enda flere bønner. Og endelig til dagens viktigste begivenhet for de mange fremmøtte: begravelsene. Tusener bøyer seg mot jorden på medbrakte bønnetepper, trøyer og tørklær. Noen rett på bakken så de får runde, våte flekker på knærne. Et par regndråper faller, men ellers holder skyene seg i skinnet. Det blir ufattelig stille. Bare den religiøse lederens «Allah er stor» lyder fra podiet. De ødelagte husene fra den gang kan fortsatt ses i fjellsidene. Så er bønnen over.

En middelaldrende mann i Adidas-trøye bøyer seg fortvilet over kiste nummer 201. Kjærtegner det grønne stoffet så forsiktig, som om den døde kunne merke det der inne. Hulker over kisten. En gutt som neppe var født i 1995 da alt skjedde, klapper ham hjelpeløst på skulderen.

En etter en løftes kistene opp og bæres fra skulder til skulder og hånd til hånd. Hele veien ned til familiene som står og stirrer tomt ned i hullet. Eller har travelt med å grave litt mer ut, så den døde kan ligge godt der nede. En for en blir de senket ned og dekket til. Det tar timer.

— Har dere noen til å grave? spør en ung mann to kvinner. Ellers vil han hjelpe til. Det er ikke alle familiene som har menn her. To kvinner i rosa bryter sammen i hverandres armer da jorden blir kastet ned på far og svigerfar.

— Ikke gråt, sier en forbipasserende. - Dere vet i det minste nå hvor deres døde ligger.

Så er det over

Så snur menneskestrømmen så smått motsatt vei. Ennå et år og enda en minneseremoni er over. 610 til av Srebrenicas bysbarn er lagt i jorden.

Smail Karamujic (70) sitter sammen med familien sin og venter på at trafikken skal stilne av. De begravet nevøen hans i dag. Han ble 26. Men Karamujics bror, guttens far, er ennå ikke funnet.

— Det var en fin seremoni, sier han. - Sørgelig selvfølgelig. Men det hjelper litt at vi endelig har et gravsted. Og at vi er mange som kan dele sorgen.

Selv unnslapp Smail Karamujic i siste øyeblikk den gangen. Han ble utvekslet med noen andre fanger:

— Det strømmer mange minner gjennom hodet på en dag som denne. Det betyr noe at Serbias president kom. Men han gjør ikke nok når han kommer hjem. Det gjelder for øvrig dem alle. De kommer hit med fine ord. Men jeg er rasende fordi de ennå ikke har tatt de ansvarlige. Det som skjedde her, må aldri skje igjen.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende