Elisabeth Meze-Hausken

Etiopia

Afarene er pastoralister — nomader som driver med storfe. Utenfor landet er det få som har hørt om dem. De lever i lavlandet i nordøst-Etiopia, et stolt folk som har kjempet for sin uavhengighet med spyd, kniver og senere med Kalashnikow.

Siden kommunistregimet brøt sammen etter lengre tids borgerkrig i 1991, har regionen langsomt begynt å åpne seg mot omverden. Et administrativt system og infrastruktur er i ferd med å bygges opp.

Men nå utviklingen satt tilbake til start: Afarene opplever den største hungerkatastrofe i manns minne, men få ser ut til å bry seg – verken nasjonale myndigheter eller omverdenen.

Fem dager til markedet

Nedbøren kommer svært uregelmessig og ofte bare i regnskurer som vasker med seg det lille av jordsmonn. Dette året uteble den korte regntiden om våren, og sommerregnet kom to måneder for sent og varte bare i to uker. For lite til at kornet kunne vokse seg høyt og at beitemarkene kunne bli grønne. Neste regntid kommer tidligst om syv måneder, kanskje ikke før om 10 måneder.

I en liten bar treffer jeg Seied Goblet fra Bahri i Erupti, et fullstendig isolert område med omtrent 40.000 innbyggere. Fem dager har han vandret til Abala, markedsbyen for å selge to av sine utsultede geiter.

Jeg forsker på tørkekatastrofer og klimaforandringer og ønsker å intervjue Seied om hva han gjør for å klare seg gjennom krisen, og om han har opplevd tilsvarende kriser tidligere. Han har ikke spist på fem dager. Forsiktig gir jeg ham et stykke brød som han spiser fort. Seied venter på markedsdagen som er dagen etter. Han tror han kan få 30 Birr (25 kroner) for sine to geiter. For dette kan han kjøpe 20 kilo korn og litt sukker. Blir det penger igjen, kan han kjøpe noen gjennomhullete, brukte T-skjorter som blir tilbudt på markedet slik at barna ikke trenger å løpe nakne rundt og fryse om natten.

Går to dager etter vann

Seied synes han er heldig fordi geitene har overlevd den lange marsjen uten vann og gress. Mange andre mistet dyrene sine på veien til markedet. De som prøver å spise syke og døde dyr, blir selv syke, sier Seied. Mange dyr har nemlig tuberkulose.

Hjemme i Bahri venter kone og ni barn på mat. De har lenge hatt lite. Seied, som en gang var den stolte eier av et titall kyr og kameler har nå bare 10 geiter som er mer døde enn levende. Dyrene er hans eneste mulighet til å få penger til å kjøpe korn for. Men hvem vil vel kjøpe slike syke og svake dyr, og hvem har penger til å kjøpe for?

Hans kone og døtre lider spesielt hardt fordi kamelene er døde. Nå må de selv bære alt drikkevannet familien trenger. Nærmeste brønn som ikke er tørket ut er to dagsmarsjer borte, og uten kamel klarer en liten jente bare å bære 10-20 liter, noe som skal rekke til 11 personer. Det blir lite igjen til hver person, og uten mat i magen blir det en fysisk og psykisk belastning for en liten jente det er vanskelig å forestille seg. Konen er allerede for svak til å kna deigen, det siste de har av korn blir derfor kokt. De minste barna kan knapt spise denne harde grøten.

Lukten av død

I Bahri lukter det død. Utsultede, uttørstede dyr og dyr som er døde av sykdom ligger rundt overalt i landskapet. Mange ligger nær de få eksisterende vannkilder og forårsaker kolera.

Nesten 90 prosent av husdyrene er allerede døde og det er fortsatt lenge til neste regntid. Under forrige sultkatastrofe på 80-tallet overlevde i det minste noen dyr. Det var fortsatt noen grønne flekker og vannhull igjen og man ble spart for dyresykdom. Slik er det ikke denne gang. Nå er det verre enn noen gang tidligere.

Ingen regjeringsrepresentanter har brydd seg om å komme og se på situasjonen. Området er for utrivelig, uten veier og for varmt. Bare en ekspedisjon med livstrøtte mennesker våger seg dit, eller kanskje et helikopter. Den etiopiske katastrofeforberedelses- og planleggingskommisjonen har imidlertid begynt å forstå alvoret i situasjonen, og har nettopp sendt en første hjelpesending med korn.

Ato Abdulla, sjef i den lokale katastrofekommisjonen, forsøker fortvilet å fordele den lille rasjonen til de minst 100.000 trengende i regionen. Det er for lite til å leve av, men nok til å klare seg noen uker til. Hvor mange tusen i andre mer avsidesliggende regioner som ikke vil overleve, kan ikke Abdulla anslå.

Man vet for lite om Afarregionen. De svakeste er allerede døde. Daglig ser jeg folk som legger stener på en ny grav, mest barnegraver. Afarpastoralistene vet best selv hvordan de skal klare seg i en slik situasjon, mener den kommunale landbrukssjefen. «Dem trenger man ikke å bekymre seg for».

10 dagers marsj fånyttes

I løpet av mitt opphold i Afar intervjuer jeg mer enn 40 pastoralister og noen bønder. Hver gang får jeg høre den samme historien og se den samme fortvilelsen. Min egen dårlige samvittighet gjør at jeg spiser lite selv, og mine tanker streifer innom hjelpesendinger og langsiktig bærekraftig hjelp til Afarene. Mitt arbeid som doktorgradsstudent føles deprimerende og umoralsk siden jeg vasser i menneskelige tragedier og rører i åpne sår bare for å tilfredsstille min akademiske selvrealisering. Det går ofte for lang tid før forskningsresultater kan omgjøres til praktisk handling. Ofte for sent for dem forskningen gjelder.

Dagen før hjemreise traff jeg Seied Goblet igjen. Han var sliten i blikket og avmagret til beinet. Han fortalte at geitene døde morgenen på markedsdagen. Den lange marsjen ble for anstrengende for dem. Nå må han gå hjem igjen. Fem dager til uten penger, uten korn og uten sine geiter. Mon tro om alle barna fortsatt lever. Han gir meg sin hånd og ønsker meg «Maa salama»: gå med fred. Men det er nok han som får den hardeste veien hjem.

Tilbakelent i flysetet på vei hjem til Europa får jeg The Herald Tribune. «Hvordan forbedrer jeg mitt golfslag», står det å lese på side 3. Ja, det spør jeg meg virkelig også, ser ut vinduet og tenker på dem jeg reiste fra.

ARTIKKELFORFATTEREN: Elisabeth Meze-Hausken er stipendiat ved Universitetet i Bergen, og tilknyttet institutt for geografi. Hun forsker på tørkekatastrofer og klimaforandringer, og har i den forbindelse besøkt Afar-provinsen i Nordøst-Etiopia.

KOMMER DET SKYER? En bekymret afar betrakter de fortsatt levende dyrene som går over de tørre beitemarkene. Hvor mange vil overleve de neste månedene i dette uttørkede landskapet?
FOTO; ELISABETH MEZE-HAUSKEN