Det er fredag. Alhaj Mulla Chora (65) har på seg hvit kjortel og hvit turban for å markere helligdagen. Men det blir kaldt i Qaisar-distriktet sørvest i Faryab-provinsen om vinteren, så han supplerer fintøyet med en grønn jakke og brun vest.

Begge sønnene til Chora har dratt til Iran. De dro for å slippe å bli tvunget til å gripe til våpen, enten på myndighetenes eller opprørernes side. Nå passer Chora på de tre barnebarna.

— Selvfølgelig savner jeg sønnene mine. Og de har ikke sett barna sine på tre år, sier Chora.

I den døsige, støvete landsbyen ved hovedveien i Qaisar vekker fremmedfolk oppsikt. Men Chora tar det med ro, og presenterer oss for alle på veien. Alle stoler på ham.

Redd utenlandske soldater

Han forteller om et tøft liv i landsbyen vi møtes i. De må gå langt til en elv for å få drikkevann, og de har ikke strøm i husene. De siste par årene er det blitt stadig flere kamper i Qaisar. Uroen er spesielt stor der Chora bor. Landsbyen ligger bare rundt halvannen mil unna grensen til Ghormach-distriktet, området i Faryab der det oftest er kamper og luftangrep.

— Utlendingene kom hit for å skape fred, men det skjedde ikke. Og nå er folk redde for at de utenlandske soldatene skal skade eller drepe dem, sier Chora. Han sier at bare Gud vet når det blir bedre i Faryab, og spør om vi vet om noen som kan gi landsbyboerne penger til å bygge en ny og større moské.

Er utslitt, men må jobbe

Et lite stykke nærmere Ghormach står Abdul Rahman (82) og plukker bær.

— Nå om dagen er vanskelig å få penger selv til mat, sier Rahman.

Han er dagarbeider, men er så gammel at nesten ingen vil hyre ham til å arbeide på jordene.

— Ingen er eldre enn meg her, så selvfølgelig er jeg sliten, men jeg har ikke noe valg. Jeg må jobbe, sier Rahman.

De tre sønnene hans har dratt utenlands. Han får ingen hjelp av dem.

— Etter at jeg har satt meg, greier jeg nesten ikke å reise meg, sier Rahman.

Han prøver å dyrke druer på en jordlapp, men forteller at de har fått en sykdom. Hadde han hatt råd til sprøytemidler, kunne han reddet druene, og han ville ha tjent litt penger.

Ved en liten butikk langs hovedveien sitter Norbib. Hun er usikker på hvor gammel hun er, men sikker på at hun er over seksti år.

— Jeg venter bare på å dø, sier Norbib.

Truffet av 20 metalldeler

Det store skjegget til Rahmatullah Turkistani er borte. Lederen for provinsrådet i Faryab-provinsen er nesten ikke til å kjenne igjen der vi møter ham hjemme i sengen i Shirin Tagab-distriktet.

Han var målet for tidenes største selvmordsangrep i Faryab-provinsen 5. november i fjor. Ifølge rapporter ble mellom 14 og 18 mennesker drept på markedsplassen, som kalles Juma Bazar – fredagsmarkedet. Turkistani er sikker på at han var målet for angrepet.

— Det var bare meg og mange fattige på markedet, sier han for å forklare.

En av livvaktene hans, en hestepasser og en god venn var blant de drepte. Turkistanis tolv år gamle sønn kan ha berget livet fordi han ble sittende i bilen.

Selv ble Turkistani truffet av 20 metalldeler. Han viser en bit han har spart på i en plastkopp.

- Noe fælt hver dag

Ti dager før angrepet hadde han mottatt en tekstmelding fra Taliban om at han kunne vente å bli drept. Han tror opprørerne vil prøve å drepe ham igjen.

— De liker ikke at jeg er valgt til provinsrådet av folket, sier Turkistani som tidligere var krigsherre i Faryab.

Han understreker at det blir stadig mer utrygt i Faryab.

— Lastebiler blir angrepet og påtent, og folk blir drept og skadet i angrep. Det skjer noe fælt hver dag, sier Turkistani, som legger skylden på det økende antall opprørere i provinsen.

Han mener det viktigste som kan gjøres for å skape fred er å få flere afghanske soldater, og redusere avstanden mellom myndighetene og folket.

— Problemet nå er at mange ikke stoler på myndighetene. Våre unge arbeidsløse menn drar til Pakistan for å bli talibanere, og så kommer de tilbake hit som selvmordsbombere, sier Turkistani.

(Bergens Tidende/Politiken)