Da han ble født i Togo i Afrika for 25 år siden, ble han døpt Fofo Adom'Megaa. Faren var lærer i den tidligere franske kolonien, og valgte å ta med seg familien til Frankrike.

Nå sitter sønnen i et ørlite kjellerrom i innvandrerbydelen Pyrenees i Paris, der en diger miksepult og lydutstyr tar det meste av plassen. Her lager han musikken sin. Fra etasjen over driver han sitt eget plateselskap. Butikken og karrieren går brukbart.

— Faren min reiste ikke for sin egen del, men for at barna skulle få skikkelig utdannelse, sier Rost, som var ti år gammel da han kom til Paris. Det ble ikke helt slik faren hadde tenkt.

Tagget og stjal

I fem år bodde Fofo i innvandrerbydelen Belle Ville, nordøst i Paris. Deretter flyttet familien til forstaden Deuil-la-Barre, 15 km nordvest for sentrum. Navnet Rost fikk han som elleveåring, da han ble med i en av Paris' mange gjenger.

— Fra jeg var 11 til jeg var 18 gjorde jeg ikke annet enn dritt. Vi sloss med andre gjenger hver dag, tagget, stjal scootere og klær og alt mulig annet, sier 25-åringen.

Forklaringen på at han levde slik, mener han også er mye av forklaringen på at Frankrike har brent i tretten netter på rad.

— Du henger jo gjerne i gaten med de andre når du er tenåring. Men samtidig var det absolutt ingenting annet å finne på. Foreldrene var fattige, og vi hadde små utsikter til et bedre liv, sier 25-åringen.

Broren ute på nettene

Faren fikk ikke arbeid som lærer i Frankrike, og jobbet noen år som frisør før han måtte legge ned fordi butikken gikk for dårlig. Nå er han 50 år og arbeidsledig. Moren var hele tiden hjemme og tok seg av de etter hvert ni barna.

— Vi levde på 20 kvadratmeter. Det ble sagt at vi skulle gå på skole og ta utdanning, slik at vi fikk jobb og et bedre liv. Men når du ser at de eldre som prøver dette aldri får brukt utdannelsen sin: Hva er da vitsen?

Selv er han nummer tre i barneflokken. De yngre søsknene bor fortsatt hjemme, den eldste av dem er akkurat som Rost en gang var. Om han tror broren er med og brenner biler disse nettene?

— Å ja, å ja. Han gjør bare ugagn. Men jeg håper det går av ham når han blir litt eldre, sier storebroren.

Får ikke jobb

Han opplever arbeidsmarkedet i Frankrike som svært rasediskriminerende, med arbeidsgivere som er skeptiske til å ansette folk med en annen hudfarge enn hvit. Arbeidsledigheten blant folk med innvandrerbakgrunn er mye høyere enn blant etniske franskmenn, og i samfunnseliten er innvandrerne helt fraværende.

I parlamentet sitter ingen med annen hudfarge enn hvit, bortsett fra representantene fra de oversjøiske franske områdene. Dette selv om ti prosent av landets snaut 61 millioner innbyggere er første eller andre generasjons innvandrere.

— Det var akkurat de samme problemene i innvandrerbydelene da jeg var yngre. Det rare er at det gikk så lenge før det smalt skikkelig, sier 25-åringen.

Lærte respekt hjemme

Rost er også provosert av alt snakket om integrering.

— Disse ungene som brenner biler er franske! De er født i Frankrike, snakker fransk og føler seg franske. Det vi ser er et sosialt problem, og har ikke med etnisk bakgrunn å gjøre, sier rapperen.

Når han selv kom seg ut av forstadslivet, mener han det hadde mye med foreldrene å gjøre.

— De ga oss en skikkelig oppdragelse, og lærte oss respekt: Respekt for andre, respekt for samfunnet, og ikke minst respekt for oss selve, sier Rost, som aldri ga opp jakten på en jobb. Som 18-åring lyktes han, og kunne begynne som blomsterbud.

Han synes likevel ikke det er rart at mange foreldre sliter med å holde styr på ungene.

— Ofte er foreldrene så fattige at det er barna som kommer hjem med pengene de trenger for å leve. Hvor lett er det da å beholde autoriteten?

Syv av 15 er døde

Han fortsatt kontakt med den gamle gjengen sin. Eller rettere sagt de som er igjen. En gang var de 15 stykker.

— Syv er døde nå. To omkom i bilulykker, en ble skutt, resten døde av skader etter innbruddsforsøk eller ran eller annen kriminalitet. To sitter i fengsel. Men det er også en som studerer biokjemi, og et par-tre som jobber, sier rapperen.

Selv driver han med musikk på heltid. Den siste platen heter «Folkets røst».

— Rappere får kritikk for å ha for mye vold i tekstene. Men vi beskriver bare virkeligheten. Rap er gatas journalistikk, sier Rost, som ofte drar ut til sitt gamle forsted og snakker med gamle venner.

— Jeg vet at de lytter mer på meg enn på en politiker med slips. Og jeg prøver å fortelle dem at det er mulig å få et annet liv. Men ikke alle har styrken til å prøve hardt nok, sier 25-åringen.

I forstedet Deuil-la-Barre kan han også besøke søsknene, moren og faren.

— Men far er ikke fornøyd. At jeg aldri ble advokat, det er hans livs største skuffelse, sier Rost.

UNNSLAPP: Rapperen Rost kom fra Togo som tiåring. Til han var 18 var han gjengmedlem utenfor Paris. Halvparten av de gamle kameratene er døde,selv kom han seg unna livet i gettoen. FOTO: GORM K. GAARE