Demokratibevegelsen begynte 15. april 1989 med den avsatte partileder Hu Yaobangs død. Liberalerens bortgang ble en gnist som tente en brann. Misnøyen med prisstigning og korrupsjon var alt stor. Hans død utløste sørgemarkeringer og møter i Beijing, Shanghai og andre storbyer.

17. april demonstrerte 10.000 på Tiananmen-plassen i Beijing med krav om frihet, demokrati og rettsstat.

1989: Studenter på Den himmelske freds plass i Beijing 28. mai 1989, i den tredje uken med protester mot myndighetene, en uke før massakren.
JEFF WIDENER/SCANPIX
2014: Turister på Tiananmen-plassen 31. mai 2014. På dagen 25 år etter massakren har Kina forbudt alle former for markering av blodbadet.
SCANPIX

— En studentleder kunngjorde til en jublende masse at studentene hadde tre krav: En offisiell revurdering av Hu, en beklagelse fra regjeringen for flere uspesifiserte feil, og en kollektiv avgang for alle landets ledere, rapporterte The New York Times.

Demokratibevegelsen spredte seg med stor hastighet, til tross for en truende lederartikkel i partiorganet Folkets Dagblad 26. april: Protestene var en sammensvergelse for å styrte kommunistpartiet og kaste landet ut i kaos, het det. Et «ekstremt lite antall» sto bak, og de måtte ikke vente toleranse.

Blodbad på fredens plass

Over 150.000 demonstranter trosset dagen etter åpent de offisielle advarslene ved å marsjere i 14 timer gjennom hovedstaden, skrev The New York Times. Avisen meldte at «masser av jublende arbeidere sto langs hele marsjruten og hilste studentene nærmest som en frigjøringshær».

Sikkerhetsministeriet anslo antallet demonstranter i Beijing til 1,2 millioner 17. mai 1989. Deltakelsen var bred. Redaksjonelt ansatte i Folkets Dagblad deltok under parolen: «Det var ikke vi som skrev lederartikkelen!»

Zhao Ziyang trakk seg som partileder, og det uformelle «Eldrerådet» i kommunistpartiet, anført av Deng Xiaoping, overtok ledelsen. De besluttet å innføre unntakstilstand i Beijing 20. mai. Det gikk ytterligere 13 dager å få planer og mannskaper på plass.

Mot 180.000 soldater og opprørspoliti var demonstrantene maktesløse. Det endte i et blodbad.

Ingen sikker oversikt foreligger over antall døde. Kinas eget offisielle tall er 241, demonstrantene selv hevder at 2000-3000 mennesker døde denne natten. Kinas Røde Kors opplyste rett etter massakren at mellom 2600 og 3000 sivile var drept.

Den voldsomme militære innsatsen på Tiananmen-plassen ga ikke demokratibevegelsen mulighet til å overleve i Beijing.

Beijing en slagmark

Men det var forsøk på å protestere mot det som var skjedd. Den autonome studentføderasjonen sendte ut en oppfordring 4. juni om å streike, tømme bankkontoene og ikke handle. Men den største motstanden ble kanskje vist av mannen som alene stoppet en kolonne stridsvogner ved å stille seg foran dem og ikke vike.

1989: En renholdsarbeider rydder Den himmelske freds plass 26. mai 1989. Plassen er okkupert av studenter og andre demonstranter.
JEFF WIDENER/SCANPIX
2014: Samme sted på Tiananmen-plassen 25 år senere, 22. mai 2014: En renholdsarbeider på et elektrisk kjøretøy passerer turister.
SCANPIX

I Beijing hersket frykt. Sporadisk skyting fortsatte. Rundt omkring sto utbrente militære kjøretøyer. Deler av byen så ut som en slagmark. Folk hamstret mat.

I andre byer var studentene og mange andre rasende. Mange medier rapporterte nokså sannferdig om hendelsene fordi mange av journalistene hadde sympatisert med demokratibevegelsen. Flere av dem mistet da også jobben i løpet av kort tid.

Ifølge interne rapportene fra sikkerhetsmyndighetene gjengitt i boken «The Tiananmen Papers», demonstrerte folk i 63 kinesiske byer allerede 4. juni. I Harbin nordøst i Kina var en av parolene til de 7000 demonstrantene «Li Peng er en morder!». Li Peng var Kinas statsminister. I Changchun, også i nordøst, var et krav «Ned med undertrykkelsen!» 4000 studenter marsjerte mens titusener så på langs den 20 kilometer lange ruten.

«Hvorfor skyter dere ikke oss også?» var en parole i Shenyang, mens studentene i Jinan lød mer militante: «Ned med fasciststyret!»

Sperringer og sammenstøt

Tidlig om morgenen 4. juni, bare timer etter at de første nyhetene om nattens massakre i Beijing var blitt kringkastet, brøt det ut kamper mellom studenter og andre sivile og opprørspoliti i Chengdu i Sichuan-provinsen, ifølge en intern sikkerhetsrapport.

Politiet brukte tåregass og elektriske batonger, demonstrantene svarte med stein og bensinbomber. Flere barn og eldre ble skadet, og demonstrantene satte fyr på en politistasjon. Kampene pågikk hele dagen. Over 100 studenter ble brakt til sykehus med hodeskader.

Den 5. juni sperret 30.000 studenter nesten alle trafikk i sentrum av Shanghai. Busser ble brukt som veisperringer. 122 gatekryss ble blokkert. I forstedene kom færre enn en tredel av arbeiderne på jobb, ifølge rapporten.

Den 6. juni oppsto det alvorlige sammenstøt i Shanghai. Tusener av arbeidere var sendt av kommunene for å rydde veisperringer, men 10.000 studenter kom etter noen timer og opprettet nye. Også jernbanetrafikken ble forsøkt stoppet.

1989: Et portrett av Mao Zedong foran demonstranter på Den himmelske freds plass. Statuen ble laget etter modell fra Frihetsgudinnen i New York, og ble kalt Demokratigudinnen.
JEFF WIDENER/SCANPIX

Da et tog om kvelden kjørte på en gruppe studenter og ni mistet livet, samlet 30.000 studenter seg i løpet av vel en time, hindret all togtrafikk og nektet å flytte seg. Studentene sloss mot 700 politifolk i timer. Fire jernbanevogner ble stukket i brann, åtte andre ødelagt.

Slo ned opprøret

Samme dag samlet 100.000 demonstranter seg i Changchun for å protestere. Mange var arbeidere. På to fabrikker med henholdsvis 10.000 og 5000 ansatte la arbeiderne ned arbeidet for å delta samlet, ifølge politiet.

Slaget var likevel tapt for demokratibevegelsen. Mange studenter dro hjem. Alle de uavhengige organisasjonene ble oppløst og lederne arrestert. Allerede 9. juni var protestene og annen demokrativirksomhet klart redusert.

Hvor mange som totalt var med, er aldri blitt forsøkt tallfestet. Men Deng Xiaoping antydet indirekte at et flertall hadde støttet demokratibevegelsen.

— Et flertall av folket vil komme til sans og samling, og studentene også, sa han på et møte i toppledelsen 2. juni.

ALENE MOT RØKLA: Mannen mot makten. Individets seier over kollektivet. Den ukjente demonstranten. Eller «Tank Man». Bildet av den kinesiske demonstranten som stanset en kolonne med stridsvogner i Beijing i juni 1989, er blitt et ikon. Fortsatt vet ingen hvem mannen foran stridsvognene var.
JEFF WIDENER/SCANPIX
1989: En blodig demonstrant med hjelmen til en kinesisk soldat etter blodbadet på Den himmelske freds plass 4. juni 1989.
SCANPIX