JAN TYSTAD

Jeg reiste fra den ene drapsmarken («Killing Fields») til den andre i Kambodsja i tre uker i november i fjor, og så massegraver, hodeskaller og menneskebein av noen av de to millionene mennesker som Røde Khmer-soldatene henrettet. Det var en rystende opplevelse og det verste var at ingen lenger tror at alle ansvarlige vil bli stilt for retten.

Noen få steder har man bygd minnesmerker som forteller den brutale historien om Røde Khmers massemord. Hva Pol Pot-styret innebar, blir klart og tydelig for dem som besøker tortursenteret Tuol Sleng i Phnom Penh hvor 17.000 ble torturert i hjel og Cheung Ek dødsmarker utenfor hovedstaden, hvor det er reist et minnesmerke med 8000 hodeskaller fra 126 massegraver.

Ingen skolebarn

Minnesmerkene er først og fremst beregnet på turister. Ingen av stedene så vi skoleklasser og guidene kunne fortelle at det ikke hører til pensum å få vite detaljer om Røde Khmer-terroren.

Dagens statsminister Hun Sen, som selv var Røde Khmer-soldat, har sagt offentlig: — La oss grave et stort hull og begrave fortiden. Han har lenge motsatt seg FNs forslag om en internasjonal krigsdomstol.

De siste meldingene går ut på at det er oppnådd et kompromiss mellom regjeringen og FN og en rettergang hvor internasjonale og kambodsjanske dommere skal dømme noen av Røde Khmers toppledere i Kambodsja.

Massedrap

I julehelgen erklærte tidligere Røde Khmer-president Khieu Samphan (73) at massedrap fant sted under hans presidenttid fra 1975-1979. Han føyde til at han ikke var klar over det, før han for kort tid siden så en film om forholdene i S-21-senteret (Tuol Sleng).

— Det er lett å gi meg skylden nå, men å følge den riktige kurs da det sto på, var verre, erklærte han ifølge Reuter.

Lederen av tortursenteret Tuol Sleng, Douch, har innrømmet at mange ble torturert i hjel der. Han sitter i fengsel mens han venter på en rettssak, det samme gjør Røde Khmers tidligere militære leder, Ta Mok, som fikk tilnavnet «slakteren». Andre ledere sitter i dag i regjeringen og som guvernører og vil ikke bli tiltalt.

«Alle berørt»

Jeg skulle ønske de nordmenn som støttet Pol Pot, ville gjøre som Bernt Hagtvet anbefalte under debatten om AKP ml-ernes holdning til massemorderne, nemlig å besøke dødsmarkene og tortursenteret. De ville da få se hvordan «guden deres», Pol Pot, var i virkeligheten.

— Hver eneste landsby har en dødsmark, sa guiden min og hver eneste familie mistet noen av sine nærmeste under Røde Khmer-terroren, la han til.

Pol Pots filosofi var enkel: Alle skulle bli like og alle skulle bli analfabeter. Bøker ble brent, det å bruke briller var nok til å bli drept, de som hadde kunnskaper, som leger, lærere, ingeniører eller teknikere, ble henrettet. Sulten herjet og det var nok å stjele en potet for å bli straffet med døden. Som regel slo soldatene ofrene i hjel med geværkolbene for å spare ammunisjon. De som våget å protestere ble også slått i hjel.

Det nåværende regime i Kambodsja gjør lite for å ta vare på bevisene, bortsett fra dem som allerede finnes i museer og som minnesmerker.

I en landsby utenfor Battambang traff jeg en buddhistmunk som har samlet beinrester fra massegraver, men myndighetene er ikke interessert å ta vare på bevisene hans. Dette var en dødsmark der mer enn 10.000 mennesker ble drept og begravd i massegraver.

— Jeg har hørt av andre munker hva som skjedde, selv er jeg for ung til å huske det, men når jeg forteller om massedrapene til unge mennesker, tror de meg ikke. Her finnes bevisene og her finnes fortsatt vitner, men ingen gjør noe for å hindre at bevisene bli borte. Vi må ikke glemme det som skjedde, sa munken og viste frem beinrester fra massegravene og klærne til noen av de myrdede.

Ukjent antall drepte

Jeg møtte mange kambodsjanere som var like rystet som buddhistmunken over at de ansvarlige for dette brutale massemordet ikke er blitt stilt for retten 25 år etter at vietnameserne fjernet det brutale regimet til Pol Pot fra landets byer. Ingen som er skyld i et slikt folkemord bør gå fri.

Hvor mange mennesker som ble drept, er uklart. De fleste oppslagsbøker hevder at mellom 1,7 og to millioner mennesker ble drept eller omkom av sult under Røde Khmers styre fra 1975 til 1979. Trolig er dette tallet for lavt. I tillegg ble en million drept i kamper eller av sult mens krigen mellom vietnameserne og Røde Khmer-styrkene raste til 1989, da vietnameserne trakk seg ut. Borgerkrig pågikk i deler av landet helt frem til Pol Pot døde i 1998.

Kambodsjanerne vi snakket med hadde ingen tro på et rettsoppgjør, om noen år er alle dem som ledet Røde Khmer-bevegelsen være døde og alt vil være glemt.

Ingen frihet

— Dette er ikke blitt noe fritt land. Vi har ikke talefrihet og vi har ikke trykkefrihet, sa en av dem vi møtte. Han trakk frem Phnom Penh Post fra 24. oktober 2003, som skrev at radiojournalisten Chuor Chetharith, som støttet opposisjonspartiet Funcinpec, ble skutt og drept på åpen gate. Det skjedde etter at han var blitt advart av selveste statsminister Hun Sen som kalte historiene hans «injurierende». Opposisjonspartiene Funcinpec og Sam Rainsy parti, kalte drapet en «politisk henrettelse». Drapet blir neppe oppklart nå når opposisjonspartiene har gått inn i en koalisjonsregjering.

Tortursenter

Størst inntrykk gjør tortursenteret Tuol Sleng i Phnom Penh. På samme måte som de tyske nazistene, tok Røde Khmer bilder av ofrene. Øynene deres stirrer mot oss fulle av skrekk. De visste hva som ventet dem da de ble fotografert og de ble behandlet på en bestialsk måte. Av de 17.000 som kom hit, overlevde bare syv. De andre omkom av torturen.

Vår guide fortalte at vanlige fanger ble torturert mellom en og tre måneder før de døde, politisk aktive motstandsfolk ble torturert i opp til seks måneder. En av de overlevende fangene har malt torturscenene og disse maleriene viser metodene som ble brukt. På veggen er bilder av de døde og blant dem er også en del kvinner som kokte mat for fangene. De ble drept for å hindre at de skulle fortelle omverdenen om hva som skjedde i Tuol Sleng-senteret.

Kambodsja er i dag et korrupt samfunn og et fattig samfunn, der statsansatte som lærere, politimenn og dommere tar imot bestikkelser. En lærer og en politimann tjener fra 140 til 200 kroner i måneden.

En student vi møtte fortalte at han fikk ingen eksamen på det statlige universitetet i Phnom Penh. Han fikk vite av lærerne at det ikke var noen vits å anstrenge seg fordi han ikke hadde penger, han ville ikke bestå eksamen med mindre han kunne betale sensorene. I stedet valgte han å skaffe seg inntekter og gå på et privat universitet, hvor han slipper å bestikke lærerne.

En diplomat fortalte at til og med dommerne lar seg bestikke. Pedofile som er blitt arrestert for overgrep mot mindreårige barn, har kjøpt seg fri ved å betale dommeren 2000 dollar.

Dødsmarker

Vi sto sammen med noen kambodsjanere foran minnesmerket med alle hodeskallene på dødsmarkene i Cheung Ek. De var enige om at alle de ansvarlige for torturen og massemordene burde stå til ansvar for sine handlinger - enten i form av en internasjonal rettergang eller som en sannhets- og forsoningskommisjon etter mønster av Sør-Afrika, hvor de ansvarlige bad om tilgivelse. Mange uttrykte sitt hat og sin forakt for det nåværende regime, men de tør ikke stå frem offentlig.

Slik det er nå sitter massemorderne i ledende stillinger i Kambodsja og håper at tiden skal gå og at fortidens grusomheter skal bli glemt. De kan nok godta en begrenset rettergang, og vil gjøre alt for å hindre at de selv blir tiltalt. Ingen regner med at tidligere Røde Khmer-offiser og nåværende statsminister Hun Sen, vil bli tvunget inn i en rettssal..

MINNESMERKE: Det er 8000 hodeskaller i minnesmerket i Cheung Ek utenfor hovedstaden Phnom Penh, men dette skal glemmes. Bare turister besøker disse minnesmerkene, ikke landets egne skolebarn.<p/> FOTO: JAN TYSTAD
BEVISENE: - Her er bevisene for massedrapene. Bare noen graver er blitt åpnet, men vi må stille alle skyldige til ansvar, sa denne buddhistmunken i Battambang. <p/> FOTO: JAN TYSTAD
TORTURSENTERET: Fra tortursenteret Toul Sleng. Bildene er malt av en av de åtte overlevende, Van Nath, som nå er 56 år gammel og bosatt i USA. Han overlevde fordi tortursjefen Douch var interessert i maleriene hans. <p/> FOTO: JAN TYSTAD