Per Nyholm

I pave Johannes Pauls skikkelse er det så godt som ingenting igjen av den fysisk sterke kirkefyrste, fornyer og frihetskjemper, som kardinalene, samlet i Det sixtinske kapell i Vatikanet, kåret til Pontifex Maximus 16. oktober 1978.

Hans seneste, og kanskje siste utenlandsreise, som midt i august brakte ham til Slovakia, viste med beklemmende klarhet at av den en gang så imponerende polske kardinal er det blitt en skygge. Karol Wojtyla, kjent som Johannes Paul II, virker ødelagt av alder, 83 år gammel som han er, men også av sykdom. Han plages av en smertefull, fremskreden leddgikt og av Parkinsons sykdom. Han kan knapt bevege seg og har ofte vanskelig for å uttrykke seg.

Og så må det legges til at paven aldri riktig er kommet over det såret han fikk på Petersplassen i Roma 13. mai 1981. Da tømte tyrkeren Mehmet Ali Agca pistolen sin i ham, antakelig styrt av etterretningstjenesten i daværende Sovjetunion, som hadde sett at denne pave utgjorde en livstruende fare for det allerede kriserammede kommunistiske imperiet.

Sterk i ånden

Likevel, paven lever, svak i kjødet, men sterk i ånden. Han er etter sigende oppe hver morgen i femtiden for å forrette sine religiøse plikter. Deretter arbeider han, avbrutt av flere, kortvarige hvilepauser, til ut i de sene kveldstimer med forretninger, som bare han — i sin egenskap av eneveldig statssjef i Vatikanet og åndelig overhode for en milliard katolikker - kan avgjøre.

Torsdag vil disse katolikkene, spredt over hele kloden, feire ham som en av de mest beundrede og interessante paver i kristendommens nesten 2000 årige historie. Mange anser ham for vår tids største åndelige og politiske leder.

I den katolske tradisjon er Johannes Paul biskop av Roma og Kristi stedfortreder på jord, den 263. etterfølger av apostelen Peter, om hvem Jesus sa at han var klippen han ville bygge sin kirke på.

Verdens minste stat

I det nevnte historieforløp har bare to paver regjert lenger enn den nåværende - Leo XIII fra 1878 til 1903 og Pius IX fra 1846 til 1878, under hvem den verdsliggjorte pavestaten forsvant i forbindelse med Italias samling, fulgt av pavenes såkalte fangenskap i Vatikanpalasset.

Vatikanet er klodens minste statsdannelse: 440.000 kvadratmeter med ca. 900 innbyggere, men en kolossal moralsk og politisk innflytelse, som særlig den nåværende pave ikke har nølt med å benytte og utvide - senest med sin avvisning av det amerikanske felttoget i Irak og sin omsorg for kristne palestinere som i årtier har levd under israelsk militærokkupasjon.

I det hele tatt er og har denne pave vært en aktivist, som med sin energi og sine vyer har gjort Romerkirken til en stormakt for første gang på århundrer.

På foreløpig 102 reiser utenfor Italia har Johannes Paul talt direkte til flere titall millioner mennesker, ikke bare katolikker og ikke bare kristne. Ingen sekulær politiker har noen gang hatt et liknende publikum.

Tordenrøsten

Johannes Pauls reise til Slovakia - hans tredje til dette slaviske landet - var typisk for den slaviske pavens budskap. Opprinnelig insisterte Johannes Paul på den enkeltes rett til å foranstalte sitt eget liv, gjerne sammen med andre, men fri av ideologier og alle kollektive, politiske påbudte innretninger. Igjen og igjen hørte man hans tordenrøst fra Roma over de sentraleuropeiske hovedsteder til Manila og Mexico by: «Fremad i Frelserens fotspor... Det er intet å frykte.»

Der var intet å frykte. Da paven, ledsaget av andre av det 20. århundres store ledere, blant dem USAs president Ronald Reagan, vendte seg resolutt imot de kommunistiske diktaturene, fulgte deres undergang fra 1989 til 1991.

Romerske sjokk

Det kom som et sjokk for romerne da de 29. september 1978 erfarte at paven - Johannes Paul I - var funnet død i sin seng i Vatikanet etter bare 33 dager i Peters stol.

Et nytt sjokk fulgte 19 dager senere, kort etter at den hvite røyken var steget til værs gjennom skorsteinen over Det sixtinske kapell som tegn på at kardinalene hadde funnet den avdøde paves etterfølger.

Da den pavelige kammerherre, alltid en ledende kardinal, fra Peterskirken forkynte den nye pavens navn, skjønte mengden ute på plassen ingenting. En mann skrek engstelig: «Han er neger ... vi har fått en neger.» Det var selvfølgelig en overdrivelse, men for første gang siden valget av hollenderen Adrian Florensz Pedal i 1522 sto romerne og verden med en ikke-italiensk pave.

Og hvilken pave! Sterk som en okse, rødmusset, skiløper, fjellklatrer, svømmer, vandringsmann, skuespiller, dikter, tenker, kjent med både det nazistiske og det kommunistiske tyranni.

Tvangsarbeider

Karol Jozef Wojtyla ble født i små kår i den lille sørpolske byen Wadowice 18. mai 1920. Faren var tidligere underoffiser i den østerrikske hær, moren syerske. Hun døde da hennes Lolek, som hun kalte den lille gutten sin, var åtte år gammel, et tap paven aldri har overvunnet, og som står sentralt i hans kvinnesyn, også hans hengivelse til Mariakulten. Hans fornavn er ikke tilfeldige: Karol etter faren, Jozef etter Jozef Pilsudski, marskalken som gjenskapte Polen i 1918 og drev en sovjetrussisk invasjonshær halvveis hjem til Moskva.

Den unge mannen fikk sin utdannelse på gymnaset i Wadowice og deretter på det Jagiellonske universitet i Krakow. Han studerte teologi, filosofi og andre disipliner og ville være munk, hvilket Krakows viljesterke erkebiskop, Adam Sapieha, motsatte seg. I stedet ble Wojtyla presteviet.

Under den tyske okkupasjonen var han tvangsarbeider i en av byens viktigste industrivirksomheter. Samtidig omgikk han lokale skuespillere, skrev dikt og scenestykker og studerte. Det var derfor en erfaren og stålsatt karakter som etter den kommunistiske maktovertakelsen begynte å stige til værs i kirkens hierarki.

Pavelig materiale

At Wojtyla skulle drive det til å bli erkebiskop og kardinal i hjembyen og en av den polske primas, Warszawa-kardinalen Wyszinskis nære medarbeidere, overrasket ikke. I ettertid står det klart at Wojtyla fra midt på 1970-tallet - under pave Paul VIs alltid våkne blikk - ble regnet som laget av pavelig materiale.

Valget av den yngste pave siden Pius IX i 1846 var en krigserklæring til den allerede vaklende tyranniske høyborgen i Moskva og ble mottatt med alarm av kommunistene i Warszawa. De kjente den stridbare og intellektuelt overlegne Krakow-kardinalen.

Wojtyla, polsk patriot og frihetsmann, satte sammen med sin tids store i gang en omveltning av gigantiske og uforglemmelige proporsjoner, et arbeid som nådde sitt høydepunkt med revolusjonene i Øst- og Sentral-Europa i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Wojtyla var selvsagt ikke alene. Uten president Reagan i Washington, statsminister Margaret Thatcher i London og elektrikeren Lech Walesa i Gdansk hadde det ikke lykkes, men paven var hovedfiguren, inspiratoren og moralske kraft, som fikk særlig Reagan til å handle. Nå er de alle borte - Reagan, Thatcher, Walesa og dramaets mindre betydningsfulle personer, Mikhail Gorbatsjov i Russland, general Jaruzelski i Polen med flere.

Bare paven er tilbake, ødelagt av sykdom og alder. Kroppen er så godt som ubrukelig, ansiktet er stivnet, hans venstre hånd ryster, stemmen svikter. Men stadig strømmer millioner av mennesker ham i møte.

<b>KYSS OG VELSIGNELSE:</b> Denne lille babyen får et kyss og velsignelse av paven. En milliard katolikker verden over feirer torsdag pavens 25 årsjubileum.<p/> ARKIVFOTO: PAOLO COCCO, REUTERS