Høsten 1997 var det to kvinner som dominerte nyhetsbildet. Diana og Jody. Den ene ble drept, den andre fikk Nobels fredspris. Begge kjempet de mot djevelskapen; nedgravde landminer som drepte og lemlestet uskyldige kvinner og barn. Ofte i verdens fattigste land.

Den vakre prinsesse Diana, med visir og leteutstyr, ble symbolet på det gode i kampen mot det onde. Diana i minefeltet ble et ikon.

Den mer rustikke og barføtte Jody Williams symboliserte det folkelige engasjement. Raseriet som startet først på nittitallet blant Vietnam-veteraner i USA, og spredte seg til store deler av den tenkende verden.

– Forby faenskapen!

Minefelt

Men som ved Irak-krigen ti år etter; folket protesterte, myndighetene hørte på de militære.

– Vi kan ikke fjerne landminene, da legger vi landet vårt åpent. Sa generalene, enten de hadde norsk, amerikansk eller russisk flagg på skulderklaffene.

Det fredselskende, norske godhetsregimet var ikke et hakk bedre. Også nordmenn beveget seg i et minefelt. Vi hadde en grense å passe, vi hadde en våpenindustri i å ta vare på. Derfor var det ikke det offisielle Norge som ledet kampen mot landminer. Det skjedde først i 1995, på tampen av Gros regime.

Derfor ble kampen mot minene en sak for seminarer og velformulerte resolusjoner. Ingen var for, alle var mot, det skjedde likevel ingen ting.

Gjennombruddet

Først da den sindige Francis Sejersted viste seg i den tunge døren på Nobelinstituttet, en dag i oktober 1997, ble det alvor:

– Nobels fredspris er i dag tildelt Den internasjonale landminekampanjen og Jody Williams, erklærte han høytidelig.

Så var det gjort.

Verden var vekket.

Senere samme høst ble Minekonvensjonen undertegnet i Ottawa, Canada, og Jody W fikk medalje og diplom, pluss mange millioner Nobel-kroner.

Da hadde prinsessen av Wales vært død i tre måneder, etter trafikkulykken i Paris.

Men bildet av henne har vært brukt i alle de ti årene som har gått siden Minekonvensjonen ble signert.

Styrken i det bildet har nok overskygget effekten av Jody Williams med Nobelmedaljen i Oslo rådhus, Norge.

Færre miner

Det ble ikke slutt på minene etter fredsprisen og Minekonvensjonen. Men det ble ikke så stuerent å lage dem, å ha dem, enn si å bruke dem.

Verdens største «mineland» USA, har ikke produsert en eneste landmine på ti år, sier de. Derimot har de utviklet nye og mer sofistikerte miner.

I dag er det bare fem land som sitter på storparten av de 160 millioner minene som fortsatt er lagervare: USA, Kina, Russland, India og Pakistan. Syv til står på listen over dem som ennå produserer: Burma, Cuba, Iran, Singapore, Nord-Korea, Nepal og Vietnam.

Verdens mest utbredte landmine er også billigst i innkjøp. Det er den kinesiske «Type 73» som bare koster 25 kroner pr. stykk. Derfor brukes den til såkalt lavkost krigføring, gjerne i borgerkriger

Norsk ansvar

Norge produserer ikke landminer, men to ganger de senere årene har norsk kapital vært investert i slik produksjon. I 2001 viste deg seg at Oljefondet hadde plassert penger i et selskap i Singapore som også produserte miner. Det ble slutt.

Fire år senere var det den delvis statseide DnB NOR som måtte trekke seg fra investeringer også i mineproduksjon i Singapore.

Det tok seg ikke ut at Norge gir fredsprisen til minemotstanderne, og er et av de ivrigste minerydderlandene – og samtidig tjener penger på elendigheten.

Historisk har vi også et ansvar som ikke er å skryte av. Den norske oppfinneren og våpenkonstruktøren Nils Waltersen Aasen var en av de første som utviklet den moderne personellminen. Han tjente i den franske armé under Første verdenskrig, og bli utnevnt til æresoberst. Aasen utviklet for øvrig både håndgranater og bombekastere før han døde i 1925.

IKON. Bildet av prinsesse Diana som minerydder gikk verden rundt og ga kampanjen mot landminer et ansikt alle kjente. Ti år etter hennes død dukker fortsatt bildet av Diana opp.
IDEALIST: I 1997 mottok Jody Williams Nobels fredspris for sitt arbeid mot landminer. I morgen er hun tilbake i Oslo for å fortelle om hvordan kampanjen har gått de ti årene siden pri-sen. Til v. Francis Sejersted. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
AFGHANISTAN: Rehmat Allah (til h.) mistet den ene foten i en landmineeksplosjon. Nå tigger han i Kabul, sammen med sine to sønner. I fjor ble 7328 mennesker drept eller skadet av miner rundt om i gamle krigsområder. ARKIVFOTO: RAFIQ MAQBOOL, AP/SCANPIX
RAFIQ MAQBOOL