Den 8. august 1988 ble regnet som en lykkedag verden over. I Kina giftet tusenvis av håpefulle par seg. I nabolandet Burma startet landsomfattende demonstrasjoner. Studentdemonstrasjonene som hadde vart siden midten av mars spredte seg til hele landet. I den daværende hovedstaden Rangoon, var Kaythi Aye aktiv i demonstrasjonene. Hun var da 20 år. For engasjementet sitt ble hun senere dømt til 12 års fengsel.

Pengene ble verdiløse

Opptakten til opprøret startet 5. september 1987. Da kunngjorde myndighetene, uten forvarsel, at 25, 35 og 75 kyat-sedlene var verdiløse. Millioner mistet sparepengene sine.

– Noen timer etter kunngjøringen, hadde vi ikke engang penger til mat. Studenter og mange andre hadde plutselig ingen penger, og pengeproblemene var en av hovedgrunnene til at studentene begynte å demonstrere. I mars 1988 var det sammenstøt mellom studentene og myndighetene, og universitetet ble stengt, sier Kaythi.

Studentene reagerte også på hvordan naturressursene i landet ble eksportert og ga store inntekter til myndighetene, mens størsteparten av innbyggerne levde i fattigdom.

Universitetene ble åpnet igjen i juni, men demonstrasjonene fortsatte og universitetene ble stengt på nytt. Opptøyene spredte seg til hele landet, og ble brutalt slått ned. Militære styrker satte til slutt i verk et kupp 18. september ledet av General Saw Maung. Ingen vet hvor mange sivile som ble drept under det som ble kalt 8888-opptøyene. Menneskerettighetsgrupper mener tallet er rundt 3000. Myndighetene sier det bare var noen få som døde.

Torturert

20 år senere sitter Kaythi Aye i en liten kjellerleilighet i Sandviken i Bergen. På veggen henger et bilde av Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi. På et lite bord står bilder av en familie hun ikke har sett på årevis.

Kaythi betalte en høy pris for engasjementet sitt. I 1991 ble hun arrestert for første gang. Årsaken var at hun hadde vært med og feire at Aung San Suu Kyi fikk Nobels fredspris.

– Først ble jeg tatt med til avhørsrommet hvor jeg ble holdt i tre dager og tre netter. Jeg ble torturert uten å få noe søvn og satt på en armløs stol, sier Kaythi.

Hennes første dom lød på 12 års fengsel.

– I tre og en halv måned ble jeg plassert i en isolert celle. Det eneste som var i cellen var en matte, et teppe, en bolle med vann og en plastikkopp. Bollen ble fylt med vann en gang om dagen, og jeg måtte bruke det både til drikkevann, til å vaske opp med og til å vaske kroppen, sier Kaythi.

Smuglet ut bilde

I Norge jobber hun i en barnehage, og truslene mot sikkerheten hennes er borte. Det er ikke engasjementet. I en hvit T-skjorte med bilder på forteller Kaythi om livet under militærjuntaen.

Motivet på t-skjorten er laget av en venn av meg i fengsel. Uniformen er hvit, så han malte på den og smuglet det ut. Nå lever han som kunstner i London, sier 40-åringen.

Bildet viser fire fengselsceller for politiske fanger.

– Det er bare en enslig lyspære i en fengselscelle. Den står på dag og natt. Du får følelsen av hvordan vi lever i et lite rom ved å se på bildet, sier Kaythi.

I 2003 flyktet hun til Thailand på grunn av redselen for å bli arrestert igjen.

– Jeg ville ikke forlate landet på den måten, men jeg ville ikke tilbringe all min tid i fengsel, sier Kaythi.

— Situasjonen er blitt verre

Etter to år i Thailand fikk hun og ni andre burmesere komme til Norge som kvoteflyktninger. Fire av dem var tidligere politiske fanger. De fleste bor i Bergen, og på Askøy bor det rundt 30 burmesere. Mange treffes på Burmarommet på Raftohuset. Kaythi håper fortsatt at hun en gang kan vende tilbake til hjemlandet.

– Situasjonen er blitt betraktelig verre siden jeg flyttet. Et eksempel er hva som skjedde etter syklonen Nargis i mai i år. Til og med vi som er fra Burma ble overrasket over hvordan myndighetene reagerte da. De nektet å ta imot hjelp og straffet også de som prøvde å hjelpe syklonofre innad i landet. Jeg tror det er deres måte å holde befolkningen under kontroll på. De ønsker ikke at befolkningen skal bli for stor, sier Kaythi.

Livet i trygghet

Hun beskriver livet sitt som delt. Hun er i Norge, men aldri fullt og helt. Målet med å være i trygghet er å kunne bruke sitt liv til å hjelpe de som er igjen.

– Jeg ble først med på demonstrasjoner da jeg var ca. 20 år. Da jeg hadde vært aktiv i åtte-ti år, bestemte jeg at dette måtte være det jeg ofret. Å bruke livet mitt til å kjempe for Burma. Og det er et lite offer. Andre ofrer mye mer. Jeg er her i Norge, mens andre fortsatt kjemper i Burma. Det er de som er modige, sier Kaythi.

Les mer om Kaythi Ayes opplevelser i fengsel her.

Hva mener du kan gjøres for å bedre menneskerettssituasjonen i verden? Legg inn dine kommentarer under!

Odd Mehus
Privat