Mandag denne uken var en av de viktige nyhetene i den amerikanske storavisen Washington Post at president George W. Bush i løpet av helgen hadde fått fjernet fire føflekker fra ansiktet.

Det ga en følelse av normalitet, nesten hundre dager etter at medlemmer av terroristnettverket til den saudiarabiske milliardærsønnen Osama bin Ladens orgie i ondskap i New York og Washington DC, verdenssamfunnet hadde samlet seg i en slags felles kamp mot terrorismen, det som var tilbake av Afghanistan var bombet sønder og sammen, det fundamentalistiske Taliban-regimet var fjernet fra makten og høvdingene i den høyst sammensatte Nord-alliansen var blitt enige om å forsøke å skape et moderne og demokratisk Afghanistan.

Og om lykken står det gode bi, kan styreformann og administrerende direktør i A/S Internasjonal Terror — bedre kjent som al Qaida - Osama bin Laden, være tatt til fange og uskadeliggjort.

UANSETT ER IKKE kampen mot internasjonal terror et avsluttet kapittel.

Kanskje er den ikke engang kommet skikkelig i gang. Det er lagt en rekke viktige føringer som vil få betydning for det videre arbeidet, men det viktigste utkommet for globalt samarbeid i denne omgang er at vi til fulle har fått demonstrert en stor stats vilje til å bruke FN, når det er i statens, i dette tilfellet USAs, egeninteresse.

Vi har ikke lov til å underslå det faktum at kampen mot den internasjonale og organiserte terrorismen kunne ha vært kommet så mye lenger om medlemslandene i FN hadde hatt større politisk vilje til å stå skulder ved skulder og sørge for at de resolusjoner og konvensjoner som er vedtatt i FN bli en del av nasjonal lovgivning. Mange av disse har ikke engang vært ratifisert i de enkelte medlemsland, bl.a. den siste om tiltak for å stoppe pengestrømmene til internasjonale terroristnettverk. Men det skjedde forbløffende mye i dagene etter 11. september på dette området.

11. SEPTEMBER 2001 er viktig. Ikke bare på grunn av katastrofens omfang. Kanskje enda mer fordi denne tirsdagen da verden stanset lamslått opp, viste oss at mennesker uten moralske begrensninger i synet på det å drepe mange mennesker er villige til å ta i bruk masseødeleggelsesvåpen for å nå sine mål.

At mange mennesker mister livet samtidig, skaper oppmerksomhet. En tragedie av de dimensjoner vi opplevde i New York og Washington DC utløser dermed frykt. Og spekulasjoner om hva som blir den neste spektakulære terrorhandlingen.

Bioterrorisme?

Eller en hjemmelaget atombombe?

Deltakere i Nobel-symposiet i Oslo i forbindelse med Fredsprisutdelingen, utelukket ingen av delene. De mente at terroristene har vist at de har ressurser til å skaffe seg råmaterialene, og at de har vilje til å bruke våpnene på grusomste måte. Noen teknologiske begrensninger for at dagens og morgendagens terrorister skal kunne bygge sine våpen, ser de ikke. Spørsmålet er mer hvordan man skal beskytte seg mot at det kan skje.

En analyse laget på oppdrag for Pentagon - hovedkvarteret for det amerikanske forsvarsdepartementet og den øverste militære ledelse - var nærmest profetisk i sine konklusjoner da spørsmålet om fremtidens terrorisme ble vurdert og drøftet. Konklusjonene i den hemmelige rapporten Terror 2000, der både CIA, israelske Mossad og tidligere KGB har vært bidragsytere, er at det vil dreie seg om aksjoner der målet er å ta livet av flest mulig.

ER DET EN FORUTSETNING at Osama bin Laden fanges, stilles for retten og straffes for at det skal bli en overlevelsesdyktig koalisjon mot terrorismen?

Og er det mulig å begynne arbeidet med å grave frem og fjerne terrorismens røtter før felttoget i Afghanistan er avsluttet?

Og vil verden klare å venne seg til tanken om at den antakelig må klare å håndtere mer enn en stor krise om gangen?

Det er bare et fåtall av de mange spørsmål som nå samler seg i «INN»-skuffen der det viktigste ubesvarte spørsmålet er om George W. Bush vil la USA forbli en del av verden