Butikkeieren Robert Lee Babanawo selger en kinesiskprodusert dress til en gifteklar ung mann i Accra i Ghana.

Finansrådgiveren Joseph Indangasi forbereder seg en lørdag ettermiddag på å spille bedriftsfotball i utkanten av Nairobi i Kenya.

På den andre siden av kontinentet presenterer Suelma Giovetty i Statoil hvilke sosiale prosjekter selskapet står bak i Angola.

De er alle tre, på hver sin måte, representanter for den nye fremvoksende middelklassen i Afrika. De har lenge vært relativt få, mellom de store utfattige folkemassene og den som oftest styrtrike eliten. Men det siste tiåret har de nådd et betydelig antall.

Akkurat hvor mange de er, avhenger av hvor man setter grensen for at man skal kunne regnes som et medlem av middelklassen. Av en total befolkning i Afrika på 1 milliard mennesker, mener enkelte forskere at man kan snakke om opptil 300 millioner mennesker i dette midlere sjiktet. Det forutsetter at man regner med alle som tjener mer enn 5 dollar om dagen. Alle vi snakket med i Afrika mener denne definisjonen er for vid. Det er en for lav inntekt til at man kan kalles middelklasse.

Verdensbanken regner med 20 millioner mennesker i middelklassen, mens de mente antallet var på 12,8 millioner i 2000. I 2030 vil de være rundt 43 millioner. Andre mener de som har en kjøpekraft tilsvarende en inntekt på 30.000 kroner i året kan regnes med i middelklassen. Med den definisjonen må snart 100 millioner afrikanere regnes med i middelklassen, altså 10 prosent, skriver McKinsey Quarterly.

— Det er på dette nivået et meningsfylt konsum utover innkjøp av mat begynner, sier Sunny Bindra, lederskapskonsulent, lærer og kommentator i avisen Sunday Nation.

Mulighetenes kontinent

Bindra mener middelklassen vil utgjøre motoren i Afrikas økonomiske fremtid. Mange av de 54 landene i Afrika har opplevd en økonomisk vekst de siste årene som kan måle seg med den man finner i Kina. Analytikere peker på Afrika som mulighetenes kontinent, som kan komme til å overraske oss det neste tiåret.

På mange måter lever ikke den afrikanske middelklassen så forskjellig fra den man finner i den vestlige verden. Men også de er preget av å leve i Afrika, et underutviklet kontinent. De har utfordringer middelklassen i den rike delen av verden aldri ser noe til.

Kjenner fattigdommen

I alle landene vi besøkte, møtte vi en gruppe unge mennesker som ville opp og frem i livet. De vil ha bedre økonomiske kår for seg og sine, men de har også klare politiske oppfatninger, som kan vokse til politiske ambisjoner. De er opptatt av at Afrika må endres til det bedre, ikke bare for dem selv, men også for de altfor mange fattige sør for Sahara.

Ghana: Selger moteriktige klær og sko

  • Vi i middelklassen har større forståelse for de fattiges problemer, fordi vi vet hvor vanskelig de kan ha det, sier Robert Lee Babanawo, innehaver av to butikker med det klingende navnet Boblee i Accra i Ghana. Der får en kjøpt alt et fremgangsrikt nytt medlem av middelklassen trenger for å se bra ut. Butikken er ikke stor, men klarer likevel å presentere et nennsomt utvalg av alt fra moteriktige klær og sko til mobiltelefoner.

39-åringen vet hva det vil si å være fattig. Han vokste opp hos bestemoren på landet, og måtte som gutt prøve fiskelykken for å få inn noen ekstra slanter til husholdningen. Da han kom til Accra i tenårene hadde han ingenting, men gjennom mye hardt arbeid har han kommet seg et stykke opp i klesbransjen. Ambisjonene er nå mye høyere.

Leier bolig

Han og kona, som også driver en klesforretning, har akkurat flyttet inn i en ny bolig. Et inngjerdet murhus der arkitekten har tenkt mer på å få opp antallet rom enn på størrelsen på rommene. Familien leier boligen, for å få lån til å kjøpe en bolig er nemlig svært vanskelig. Det er bare gått to uker siden de flyttet inn, så flere av de innrammede familiebildene står på gulvet eller er blitt plassert oppe på gardinstengene. Møblementet i den lille stuen er en liten sofagruppe med et lite bord, vendt mot en TV som står på hele tiden. Mer er det ikke plass til.

Kona Benice er på jobb denne lørdag formiddagen, så det er pappa som styrer hjemme. Som over alt ellers i verden betyr det at ikke alt er helt på stell. Robert sliter med å finne kaffen han gjerne vil servere til gjestene, og spør barna om råd.

Barna, tre jenter og én gutt i alderen 10 til 1, hilser blygt, men føler seg snart på go’fot med de to nye «onklene». Lille Robert junior (2) får det travelt med å utforske fotografens merkverdige apparater.

Barna er det viktigste for Robert senior. Han måtte selv avslutte skolegangen tidlig, fordi det ikke fantes penger til å fortsette. Det skal ikke skje med hans barn, erklærer han.

Kenya: Student Joseph (29) jobber i mobilselskap

I en enda trangere toromsleilighet i Nairobi i Kenya er det blitt sent søndag kveld, og Joseph Indangasi (29) setter seg til å lese. Den lille stuen domineres av en sofagruppe og et bord, og en TV. Lærebøker om økonomi står stablet på bordet der Joseph sitter og leser.

Til våren skal han ta en eksamen som vil gi ham en prestisjetung klassifisering som finansiell analytiker. Det vil gi ham nyttige ekstrakunnskaper i forbindelse med jobben han har i et av Afrikas nye fremadstormende mobiltelefonselskap. Men enda viktigere for hans videre karrière, er det at han vil bli mer attraktiv for andre mulige fremtidige arbeidsgivere.

Han må stå på for å utmerke seg i et marked der alle gjerne «kutter strupen» på hverandre. Også Joseph kan foreløpig se langt etter å kjøpe sin egen leilighet. Bankene vil ha sikkerhet for et lån, og det har han ikke. Men han trives greit i leiligheten han har leid.

Han kunne tenkt seg noe større, men da måtte han ha flyttet lenger fra sentrum i Nairobi. Halve dagen ville ha gått med til å reise til og fra jobben i sentrum av byen med fire millioner innbyggere.

Så lenge han er singel foretrekker han å bytte sentral beliggenhet mot lite plass. Det kan tenkes at han kommer til å gifte seg om ikke så altfor lenge, sier han, og innrømmer at han har noen i kikkerten. Men før han kan gifte seg må han ha mer penger, blant annet til medgiften.

Fritid

Joseph orker kanskje ikke å lese så lenge. Det har vært en lang dag som startet med gudstjeneste i kirken. Siden han skulle ha med seg to tilreisende norske reportere rekker han først å komme til slutten av den andre gudstjenesten denne søndagen i Nairobi Pentecostal Church.

Folks forhold til søndagsgudstjenesten er tydeligvis en annen enn i Norge. Kirken fylles opp til bristepunktet av pent kledde familier tre ganger denne morgenen, og den digre salen fylles med sang og religiøs begeistring. Guds ord forkynnes i beste TV-predikantstil, og menigheten blir villig med på predikantenes krumspring og oppfordring til allsang.

Joseph må gå tidlig for å nå fotballkampen han skal spille sammen med kamerater fra studiedagene på økonomiuniversitetet.

Før kampen oppsøker han et bakgårdslokale i sentrum av Nairobi. Der er han fast gjest hos en gammel kone som selger en smakfull og styrkende fruktsalat. Deretter kjører vi ut av sentrum i Toyotaen til Joseph. Det er noe galt med bilen, så den styrer hele tiden mot venstre, men Joseph har ikke fått tid til å fikse det.

Vel fremme på gamle tomter på universitetet der de får låne en fotballbane, viser det seg fort at det var liten grunn til å stresse. Vi er de eneste som kommer i tide til kampen denne ettermiddagen. Den kommer i gang nesten to timer forsinket. African time i praksis, men så er det jo også søndag og bare en vennskapsmatch. Det andre laget har flere tidligere landslagsspillere blir det sagt, men det må ha vært lenge siden de bar Kenyas farger. Josephs lag løper fra motstanderne og knuser dem 8 – 3.

MALARIA: Hver kveld røyklegges dette boligkvarteret i utkanten av Angolas hovedstad Luanda for å bekjempe malariamyggen. Boligene er så dyre at de er ute av rekkevidde for de aller fleste.

Kvinnemakt

Mens kampen pågår snakker vi med noen av dagens studenter. To jenter som for to uker siden rykket opp i avgangskullet ser positivt på fremtiden.

— Alle fra forrige års avgangskull har fått jobb allerede, forteller Esther Bwire og Rosemary Mundia, sittende på en benk utenfor de litt slitne studentboligene på det vakre og grønne universitetsområdet. De vil i første omgang kunne få en jobb innenfor regnskap, men de er klare på at de sikter høyere. De vil ha lederstillinger.

Vil de som kvinner ha muligheter til å bli ledere? Absolutt, mener de to, kvinner og menn stiller nærmest likt. Men det er på arbeidsplassen. Hjemme må kvinnene fremdeles regne med å ta mye av jobben.

Angola: Har eget firma, sliter med mangel på strøm og vann

Kvinner med utdannelse er på fremmarsj over hele kontinentet, også i Angolas hovedstad Luanda. Flere av dem jobber i hovedkvarteret til norske Statoil, som pumper opp mer olje i Angola enn noe annet sted utenfor Norge. Statoil-kontorene ligger i et nytt industriområde, og det er åpne landskap og stillerom som gjelder.

Juelma Giovetty (29) har tilbrakt mye av livet sitt i Portugal, men kom tilbake til hjemlandet i 2007 og fikk i 2008 jobb i Statoil, der hun jobber med de sosiale prosjektene oljeselskapene enten er pålagt å gjøre, eller velger å gjøre selv.

Hun bor hos sine foreldre i et av de flotte nye boligområdene som popper opp i nærheten av forretningssenteret og kjøpesenteret som begge heter Belas.

Dyre byer

Kjøpesenteret er blitt et mekka for byens fremvoksende middelklasse og overklassen. Her kan de gå på kino, spise på restaurant, eller handle overprisede varer.

Luanda er en av verdens dyreste byer. Åtte år etter at den 27 år lange borgerkrigen i landet tok slutt er det fremdeles varemangel og prisene er skyhøye.

Lønninger som selv etter norsk standard ligger ganske høyt, når derfor ikke så langt. –Bortsett fra de veldig rike må alle slite her, sier Juelmas kollega Ana Cruz.

Inne i byen sliter både de fattige og middelklassen med elendig vannkvalitet og stadige strømbrudd. Hver dag må de bruke masse energi på ting som egentlig burde vært i orden. De må kjøpe rent vann og drivstoff til strømgeneratoren. For å holde matbudsjettet nede prøver de å handle på lokale markeder, men det innebærer timevis i evigvarende bilkøer. Noe godt offentlig transportsystem finnes ikke og de offentlige sykehusene har et svært dårlig rykte. De som har råd til det bruker derfor private sykehus, eller de reiser til utlandet for å få behandling.

Når vi spør de unge i privat sektor og offentlig ansatte i mellomlederstillinger om de ser seg som medlemmer av middelklassen, svarer mange av dem derfor nei.

— Jeg er kanskje ikke fattig, men jeg kan ikke regne meg som medlem av middelklassen så lenge vi ikke har tilgang på rent vann og stabil strøm, sier Vanda Lobato, økonomiekspert ved den amerikanske ambassaden i Luanda.

Vi treffer henne ute på Ilha, halvøya som går i en bue rundt Luandabukta. Hun har kommet hit tidlig en lørdag morgen for å trene sammen med sin venninne fra studiene, Sandra Barros, og hennes venninne Isabel Cardoso. Sandra jobber med markedsføring for et telekommunikasjonsselskap, mens Isabel har sitt eget lille firma der hun selger mat hun lager selv.

De tre har vært oppe grytidlig, og er i ferd med å avslutte treningspasset allerede før klokken blir åtte.

LUKSUS: Angolas rikeste har luksusbåtene sine ankret opp i Luandabukta. Oljepenger betaler for stadige nye høybygg i Angolas hovedstad. Men bak fasaden skjuler det seg enorme utfordringer.

Heksekunst

Felles for alle de unge menneskene vi treffer i Afrika er deres tro på en bedre fremtid.

— Det finnes ikke noe bedre sted å lykkes enn i Afrika, sier en ung mann som er personalansvarlig på en tyskeid sementfabrikk i Ghana. Han og kona er på flyttefot. De skal flytte til en ny leid leilighet der de slipper å irritere seg over den elendige veien som det var meningen skulle bli reparert, men der lite har skjedd på to år. Samtidig skal de bygge sitt eget hus på en eiendom de har kjøpt.

Etter å ha pratet en lang stund spør vi ham om vi kan få ta noen bilder. Han avslår, fordi han er bekymret over at familiemedlemmer skal få se bildene på Internett og begynne å be ham om penger. Den som tjener penger i Afrika og viser det, risikerer nemlig å bli satt under sterkt press for å dele det med andre familiemedlemmer. Vår afrikanske samtalepartner føler seg ille berørt, men viser vagt til at det fremdeles er mange som tror på heksekunster i Ghana.

Både i Ghana og i andre afrikanske land slår det en hvor mange halvbygde hus man ser rundt omkring. At mange ser seg nødt til å ta lange pauser under byggeprosessen kan nok skyldes at de venter på at de får tjent mer penger. Å låne penger i banken kan være ekstremt dyrt, siden vanlig lånerente ligger på 20-30 prosent.

Drømmen

Et medlem av middelklassen burde egentlig ha råd til å sørge for sin egen bolig, men det har ennå ikke Joshua Kutsenejie (28) i Accra i Ghana klart, så han bor hos onkelen. Han er IT-ansatt i Ghana-avdelingen til en bank som finnes i 30 land, men har dessverre ikke fått en lønn som står i stil med at han er bankens eneste IT-ansatte.

Og selv om han er ugift har han ikke bare seg selv å tenke på. For siden foreldrene hans tjener så dårlig er det han som må betale for skolegangen til flere av søsknene. Det vil ta fem år før søsknene blir ferdig på skolen, men før den tiden håper han å få skrapt sammen nok penger til at han kan flytte for seg selv og gifte seg.

— Jeg kan ikke vente i fem år. Jeg må ha mitt eget liv. Det blir ikke lett, men vi kan få det til, sier Joshua.

Og hvor ser han seg selv om ti år?

Drømmen er å starte for seg selv, og å bygge på ideer som han allerede har om hvordan bedrifter burde kunne drive mer effektivt. En drøm som kunne vært gjeldende for hele Afrika, og som kanskje også blir virkelighet.

Sigurd Fandango
Sigurd Fandango