• Bjørns største utfordring blir at indonesierne ser med bekymring på at det kommer en ny bergenser som ambassadør. Han vil bli møtt med naturlig skepsis.

Nylig avgått norsk ambassadør i Indonesia, Sandviks-gutten Sjur Helge Torgersen, ser ertelystent på sin etterfølger, Fana-gutten Bjørn O. Blokhus.

Det hender ikke ofte at to diplomater fra samme by etterfølger hverandre i en ambassadørstilling. Sist onsdag ble imidlertid den tidligere utenriksmedarbeideren i Bergens Tidende utnevnt til ambassadørposten i Jakarta. Allerede kommende onsdag er han underveis til sin nye tilværelse.

— Et nytt bevis på at journalistikk kan føre til så mangt?

— Jeg har flere ganger i de 25 årene som er gått siden jeg valgte utenrikstjenesten, fått erfare at journalistikken gir god bakgrunn for arbeidet i UD. Både journalister og diplomater er profesjonelle observatører i miljøer preget av hardt arbeid. Lite minner om den karikerte fremstilling av et liv i luksus, nippende til champagneglassene, sier Blokhus.

16 år i Asia

I motsetning til Torgersen har Blokhus i hovedsak holdt seg til ordnede forhold i Vest-Europa, bortsett fra en periode i Marokko tidlig i karrieren.

Så hvorfor Indonesia?

— Jeg har i flere år følt en dragning mot Asia. Indonesia er et utrolig spennende land som vil by på store arbeidsmessige utfordringer. Landet er i støpeskjeen i arbeidet med å skaffe skikkelig fotfeste for demokratiske tradisjoner, det arbeides intenst for å skape ny økonomisk vekst etter at Indonesia var det landet som vel ble rammet hardest av den økonomiske Asia-krisen for noen år siden, og det er et land med potensial for uro i konfliktsonen mellom den fundamentalistiske og mer verdslige delen av islam, sier Blokhus. - Jeg gleder meg stort til å ta fatt, ikke minst fordi jeg overtar etter en kollega som jeg vet har skapt et solid grunnlag for det arbeidet jeg skal føre videre. Og jeg tror ikke på Sjur'ens snakk om skepsis til en bergensk etterfølger, det viser både de resultater og den posisjon han har oppnådd.

Torgersen, med til sammen seksten år ved norske stasjoner i Asia, supplerer raskt:

— På meg virker det som om indonesierne har funnet en fin balansegang når det gjelder sitt forhold til islam. Jeg tror ikke de mest ytterliggående kreftene har et så sterkt fotfeste som det av og til kan synes som, selv om bombeattentatet på Bali i fjor høst var skremmende og satte utviklingen økonomisk tilbake, sier han.

«Oppsøk psykiater»

Stasjonert ved den norske militærmisjonen i Vest-Berlin midt på 1980-tallet fikk Sjur'en oppleve den kalde krigen på nært hold:

— Det var arbeidsdager delt mellom de offisielle plikter og kontakt over grensen med opposisjonelle miljøer i øst. Men hadde noen sagt til meg da jeg dro derfra sommeren 1987 at det østtyske statssystemet ville bryte sammen i løpet av få år, ville jeg ha rådet vedkommende til å oppsøke psykiater, sier Torgersen.

Om han ikke fikk oppleve det østtyske sammenbruddet, har han, som sideakkreditert ambassadør til Øst-Timor, nærmest vært en av fadderne for det nye landet som frigjorde seg fra Indonesia:

— Det var en takknemlig oppgave å få. Det er ingen tvil om at de politiske lederne på Øst-Timor mener at Fredsprisen til Ramos Hortha og biskop Belo var sterkt medvirkende til at selvstendighetsprosessen kunne gjennomføres. Norge står uhyre sterkt på Øst-Timor, sier Torgersen.

Motstrebende forteller han at det skapte en viss oppsikt i Jakarta da han som en av sine første forespørsler ba om å få møte frigjøringslederen Xanana Gusmao i fengselet.

— Du kunne ha møtt noen av mine nærmeste medarbeidere først, var reaksjonen fra daværende utenriksminister Ali Attala.

Men besøket ble innledet, og det ble innledningen til et nært vennskap med Gusmao. Avskjedsgaven fra Gusmao til Torgersen taler for seg: Et bilde dagens president på Øst-Timor malte mens han satt i fengselet.

Blokhus har foreløpig ikke fått Øst-Timor som sitt embetsdistrikt, men det kommer etter alt å dømme i nær fremtid. Noe han også ser frem til, nettopp fordi å følge byggingen av en nasjon nærmest fra grunnen av blir en viktig erfaring å ta med.

Gulroten Stoltenberg

Nasjonsbygging har han for øvrig fått følge gjennom rollen som delvis tilrettelegger for fredsforhandlingene i Genève:

— Men det var jo like mye snakk om å holde partene fra hverandre, sørge for at de ble innkvartert i forskjellige etasjer i hotellet, slik at det ikke oppsto episoder «på fritiden» som kunne forstyrre forhandlingene. Det var et fantastisk spill å bivåne, og et imponerende samarbeid mellom de to meklerne, Lord Owen og Thorvald Stoltenberg. Owen var den som svingte pisken over partene, mens Stoltenberg kom trekkende med «gulrøttene» når forhandlingene gikk i stå. Owen og Stoltenberg hadde fortjent å få underskriftene på det avtaleutkastet som forelå, og det hadde vært en bedre avtale for muslimene enn den de fikk i Dayton-avtalen. Men det var jo muslimene som forkastet resultatet i Genève, sier Blokhus.

- Ein bergensar!

Torgersens periode som leder for konsulatseksjonen i Rettsavdelingen, rommer både tragiske og mer muntre episoder.

Han forteller om en ung nordmann som ble arrestert på en badestrand «et sted i verden» med et gram narkotisk stoff i lommen. Nordmannen fattet ikke helt de lokale politifolks utilslørte antydning om at dette ville løse seg mot en beskjeden bestikkelse, resultatet ble full razzia på hotellrommet der det ble funnet en kilo narkotika. Resultat: Mange års fengsel et sted i verden ikke akkurat kjent for de mest humane soningsforhold.

Og han minnes med latter opplevelsen da han hilset velkommen ut av jungelen i Colombia Mongstad-mannen Stein Vatne som ble løslatt etter et år kidnappet av lokal gerilja:

— Hadde eg visst det va' ein bergensar som redda meg, hadde eg blitt verande!

BLIR I «FAMILIEN»: - Du vet, indonesierne har en naturlig skepsis til at det blir en bergenser som overtar, sier bergenseren Sjur Helge Torgersen (t.v.) til bergenseren Bjørn O. Blokhus. Torgersen lover sin etterfølger i Jakarta store utfordringer i en av de mest spennende regionen i Sørøst-Asia.<p/><p/>FOTO: HAAVARD BJELLAND