I Balata flyktningleir spiller guttunger fotball i trange smug, kjøpmenn tilbyr grillspyd til et yrende byliv, mens bønnerop høres fra skurrete høyttalere. Ved første øyekast er det lite som bærer preg av at dette sannsynligvis er Vestbreddens største politiske kruttønne. Det var blant annet her det første store palestinske opprøret, den første intifadaen, startet i 1987. Det var også her noen av de hardeste slagene i den neste intifadaen, som startet i 2000, ble utkjempet. I dag er stemningen i den overbefolkede leieren påfallende fredelig. Hvorfor er ikke reaksjonene i Balata sterkere?
Hvorfor koker ikke Vestbredden?
Kostet for mye
– Vi orker ikke en ny intifada, den forrige kostet altfor mye. Unge gutter ble begravd hver dag, økonomien kollapset fullstendig, mens kriminaliteten blomstret. Vi vil hjelpe, klart vi vil, men ikke med vold, sier Mahmoud Subuh og fester blikket i et flimrete TV-apparat.
Slik har miljøarbeideren ved Yafa kultursenter sittet de siste to ukene, med hodet på skakke og fulgt stigende dødstall fra Gazastripen. Han forteller om følelsen av å være maktesløs, ubrukelig, og hvor avskrekkende bildene fra Gazastripen virker på Balatas innbyggere. Når den andre intifadaen sto på som verst, minnet leiren om dagens Gazastripe; helikoptre hang skarpladde over grendene, mens bulldosere jevnet hus med jorden. Ifølge Subuh mistet 180 av leirens drøye 25.000 innbyggere livet under opprøret, 750 ble uføre, og mellom 400 og 500 ble arrestert.
– De som sier at væpnet motstand er bra, glemmer hva det koster: de splittede familiene, femåringene som frarøves sin barndom. Palestinerne vil aldri underkaste seg israelerne, men det må vi vise på andre måter. Vi har ikke råd til flere tap, sier han.
Les også:
Velbevoktet fredstelt
Et slikt fredelig alternativ blafrer midt i Nablus sentrum. Byens rundkjøring dekkes av et forblåst fredstelt, et sted der innbyggerne kan uttrykke solidaritet uten å ty til slynger, selvmordsbomber og maskingevær. Under duken danner noen guttunger et lite demonstrasjonstog, en romerskortodoks prest snakker med fremmøtte, mens omtrent 100 velstelte bankfunksjonærer holder en stilltiende streik midt i morgenrushet. Rundt omkring vaker vakter fra de palestinske myndighetene – politimenn som ifølge en av fredsteltets initiativtakere utgjør noen av grunnene til at markeringene er forblitt såpass fredelige.
– Myndighetenes internkontroll har tatt knekken på større demonstrasjoner. Den Fatah-ledede regjeringen ønsker å unngå de lovløse tilstandene som herjet under den forrige intifadaen, men føler nok også at demonstrasjonene er uttrykk for Hamas-sympati, sier Hussein Khalili, som jobber for en svenskfinansiert solidaritetsorganisasjon.
– Dessuten er ikke den israelske tilstedeværelsen hva den en gang var. I byene er det palestinske politimenn som holder vakt, mens israelerne vokter alle innfartene. Dermed har ikke folk noe direkte utløp for frustrasjonen sin, føyer han til før han må hindre januarvinden i å blåse bort hele teltet.
Ikke internpolitikk
Seks mil, tre israelske kontrollposter og to og en halv time sør for Nablus sitter en mann som kjenner denne internkonflikten bedre enn de fleste. Ghassan Khatib var minister i fire regjeringer, har doktorgrad i midtøstenstudier og jobber for øyeblikket som visepresident for Birzeit-universitetet utenfor Ramallah. Han tror krigen på Gazastripen vil øke det politiske gapet mellom den palestinske enklaven og Vestbredden, men at dette neppe påvirker regjeringens håndtering av demonstrasjonene.
– Den forrige intifadaen gjorde myndighetene fullstendig handlingslammet, og både politikere og sivilbefolkning gikk svekket ut av opprøret. Det vil de prøve å unngå nå, sier han.
Sikkerhetsoppbudet er imidlertid bare en av grunnene til at reaksjonene på Vestbredden er såpass milde. Ifølge Khatib startet begge intifadaene etter lange perioder med voksende frustrasjon, men ebbet ut i takt med israelernes maskingevær. Etter det har palestinerne på Vestbredden verken hatt tid eller krefter til å slikke sårene.
