Vi er på et kontor i Bergen langt unna Tohoku, området som ble rammet i Japan, og restene av det som en gang var en byen Ishinomaki.

Men selv om avstanden er stor, så er ikke engasjementet for det tragiske som skjedde noe mindre for Paul Johannessen (35), og filmene han lager om menneskene som overlevde en av 2011s største katastrofer; jordskjelvet i Japan.

ENGASJERT: Paul Johannessen er glad for at han kan bruke sin mediebakgrunn for å hjelpe ofrene og belyse problemstillingene etter jordskjelvet i 2011.
RONALD E. HOLE

Halvt australske og halvt bergenske Johannessen bodde i Tokyo i 2011, og 6 uker etter jordskjelvet begynte han å klippe sammen en del råmateriale rettet mot innsamlingsaksjoner. Han bet seg i merke at de aller fleste opptakene var av dårlig teknisk kvalitet og dårlig produsert.— Så da ønsket jeg å lage mer gjennomarbeidete produksjoner med mer dybde. Vi fant ut at det ble gitt ut så mye feilinformasjon av japanske myndigheter, og mye av mediadekningen virket overfladisk. Dette ble jeg veldig frustrert og sint over, og førte til at jeg ville gjøre noe mer direkte. Det føltes som å gjøre noe slik var det beste måte jeg kunne bidra til den vanskelige situasjonen i Tohoku, forteller Johannessen.

Resultatet ble filmen «Then and now», en 14 minutters dokumentar hvor innbyggerene i byen Ishinomaki selv forteller hvordan de jobber med å få hverdagen og det normale tilbake. Du kan se dokumentaren i sin helhet i toppen av artikkelen.

— Det var en veldig sterk opplevelse da vi stod i ruinene av byen Ishinomaki. Vi kjørte rundt på de veiene som det gikk an å kjøre på, og noen av intervjuobjektene du møter i filmen, er de vi møtte etter veien. Innbyggerne i Ishinomaki ble veldig takknemlig for filmen, og det var kanskje det viktigste for oss. Vi hadde lykkes med å formidle historien deres og realiteten om det som skjedde, forteller Johannessen.

Dokumentaren samlet inn penger

Det som begynte som et ønske om å hjelpe til og levere råstoff til prosjektet «One day on earth» i 2011, ble til flere innsamlingsaksjoner internasjonalt, basert på opptakene til Johannessen.

— Første gang vi dro dit samlet vi inn 2000 dollar, leide en bil og hadde med oss ti varmeovner som vi delte ut, forklarer Johannessen.

Etter dette jobbet Paul og filmteamet gratis med å produsere filmen og redigere den, og slapp den så ut på internett.

— Henvendelser kom med en gang filmen var ute og den har levd sitt eget liv helt siden. Det har blitt en fantastisk opplevelse fra alle kanter, forteller han.

Han angrer ikke på all fritiden han har brukt, og bruker på denne historien.

— Det har vært ekstremt lærerikt, jeg har jobbet som regissør, ekspermientert og virkelig gått i dybden på prosjektet.

Et kunstgalleri i Australia og en minnemarkering i Sveits plukket opp filmen fra internett, og samlet inn nærmere 150 000,- norske kroner til ofrene i Japan.

Filmen har også vært med i flere konkurranser på nettet, og vant nylig beste dokumentar og Grand Prix Jury hos «Super Shorts film festival».

Japanerene åpnet seg opp

Japanerene er kjent for å være litt mer tilbakeholdne med følelser, forteller Johannessen. I en verden hvor alt rundt deg er ødelagt av tsunamien, må du åpne deg mer opp. Dette mener han er positivt for japanerene de møtte i byen Ishinomaki.

JORDSKJELV OG TSUNAMI: Fujita San fra Ishinomaki står inne i ett av skolebyggene som ble hardt rammet. Bygget ble brukt som offentlig samlingspunkt i forbindelse med jordskjelv, men ble en dødsfelle da Tsunamien kom. Ifølge Johannessen dekket Japanske myndigheter over dette, og ingen opplysninger om dødstall slapp ut til pressen.
PAUL JOHANNESSEN

— «Etter katastrofen hadde vi ikke telefoner, elektrisitet, internettilgang eller twitter. For å komme oss gjennom dette måtte vi faktisk snakke med hverandre», forteller Fujita San fra Ishinomaki i filmen.Han jobber fremdeles med å gjenoppbygge Ishinomaki. Under tsunamien, ble både moren og tanten hans tatt av bølgen foran øynene hans. Han bodde ute på taket sitt i tre dager uten forsyninger i kaldt vær. Hele første etasjen av huset var helt ubeboelig i nærmere ett år. Han er fremdeles arbeidsledig men driver The Association for the Revitalisation of Ishinomaki. (ARI)

Filmteamet traff også en gammel mann med en stokk etter veien. Han ville absolutt ha demmed til huset hvor han bodde. Inne i et av rommene hang det en stor krok.

— Her henger jeg damene mine, fortalte han til det skrekkslagne filmteamet. Men det viste seg at han før katastrofen drev med «Shibare» (betyr «å binde», kunsten av japansk bondage), og haddet et slags japansk pornostudio i huset. Katastrofen hadde gjort at han måtte krype ut fra sin «underverden». Han ble aktiv og kritisk mot regjeringen, og jobber nå hardt med å få lokalsamfunnet opp på beina igjen.

Bergenseren ville hjem til Bergen

Paul Johannessen har en far og en kunstnerhalvbror som heter Kurt Johannessen fra Bergen. Moren er australsk. Johannessen, konen og sønnen (5) flyttet fra Bergen i 2009 til Japan, men flyttet tilbake til Bergen denne høsten da konen var høygravid med barn nummer to.

— Det var rett og slett bekymringer rundt jordskjelvaktivitet og det som skjedde rundt Fukushima som førte oss hjem til Bergen, forteller Johannessen, som i dag jobber på videoavdelingen på høgskolen i Bergen.

Kvinnene fra Fukushima

Johannessen jobber nå med en ny dokumentar, nemlig «Women of fukushima». Dette er foreløpig en nullbudsjetssproduksjon, men har en ganske sterk og uvanlig historie.

— Den handler om seks kvinner som forteller brutalt ærlig om det de mener er den japanske stats usannheter om prossessene etter atomulykken i Fukishima, og hvordan dette har påvirket familie, venner og livet deres, forteller Johannessen.

Han så damene først på et folkemøte i Japan med noen selskaper som ønsket å bygge opp nye atomkraftverk. Men så ble møtet omgjort til en ren pressekonferanse, hvor bare pressen ble tillatt inn. Da var det noen kvinner fra Fukushima som brøt seg inn på møtet med ganske høylydte protester, noe som var uhørt.

— Det var uvanlig at kvinnene tok så til ordet og var så til de grader sterke i sine meninger om prosjektet. Men alt dette kommer til å gjøre at jeg reiser tilbake dit igjen, avslutter Johannessen.

paul_johannessen 1.jpg
RONALD E. HOLE