Denne er to av hovedkonklusjonene i trebindsverket Norsk Utviklingshjelps Historie som blir presentert i dag. Det er ikke noe glansbilde av utviklingshjelpen gjennom femti år som tegnes av forfatterne. Flere påpeker kontrasten mellom bildet Norge har ønsket å skape seg som internasjonal velgjører og humanitær stormakt, og på motsatt side: de norske egeninteressene. Norge har gitt med den ene hånden, og tatt med den andre.

— Det største paradokset var at norsk velstand i stigende grad baserte seg på en oljepris som knekket økonomien til de fattige landene, oppsummerer historieprofessor Jarle Simensen, som har skrevet første bindet, om perioden 1952-75. Og forfatterne som beskriver årene etter 1989, fastslår at Norge langtfra har vært et foregangsland på områder som virkelig betyr noe for fattige land, nemlig økt markedsadgang for landbruksprodukter og tekstiler.

«Ikke en arbeidsplass å gi»

Simensen bruker betegnelsen norsk selvbedrag om utviklingshjelpen. - De som startet norsk utviklingshjelp, mente u-landene måtte industrialisere selv om det ville kreve omstillinger i norsk næringsliv.

— Men Norge har ikke hatt en arbeidsplass å gi. Også under boikotten av Sør-Afrika i apartheidtiden ble det gjort unntak for vareslag som var viktige for Norge. Høy bistandsprosent kunne tjene som alibi utad og tilsløring innad, mener Simensen.

Ifølge Simensen ble de norske egeninteressene tunge i utviklingshjelpen i denne perioden. Han viser til at halvparten av den tosidige hjelpen gikk til betaling for norske vareleveranser og til lønn for norske fagfolk. På 1980-tallet ble skipseksportkampanjen støttet med uhjelps-midler. Resultatet var at mange fattige land satte seg i gjeld til Norge, en gjeld som for enkelte lands vedkommende økte utover i 1990-årene på grunn av strafferenter. «En skamplett på norsk historie», har utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson kalt gjelden.

«Hagen-syndromet»

Da oljeinntektene strømmet inn i statskassen fra 1970-årene, åpnet det seg nye muligheter for norsk selvhevdelse. - For et land som tradisjonelt sto for stormaktsskepsis, klang det underlig når en norsk statsminister begynte å snakke om Norge som en «humanitær stormakt». Selvgodhet og selvskryt ble en del av norsk bistandshistorie, særlig etter at fredsmekling og menneskerettighetsarbeid kom på dagsordenen, ifølge professor Simensen.

Norge har brukt et hundretall milliarder kroner på utviklingshjelp, men kritikk av bistanden eller enkeltprosjekter har det i liten grad vært takhøyde for. Flere av forfatterne forklarer det med «Carl I. Hagen-syndromet», frykten for at man skulle bli slått i hartkorn med bistandskritikerne i Fremskrittspartiet. På 1970-tallet fikk NORAD en venstreorientert profil med mild ensretting. Kritikk av Tanzania var for eksempel ikke god tone, skriver professor Jarle Simensen.

Korrupsjon var også et følsomt tema. Norske myndigheter vegret seg i det lengste for å ta det opp med mottakerne, og fryktet rasismestempelet dersom temaet ble brakt inn i debatten.

Roser misjonen

Men deler av norsk bistandshistorie har fått ufortjent dårlig stempel, konkluderer forskerne.

Det utskjelte Kerala-prosjektet, som markerte starten på norsk utviklingshjelp, blir oppvurdert. Hjelpeprosjektet i sør-India er ett av de få eksemplene på vellykket teknologioverføring i u-hjelpens historie, mener professor Jarle Simensen.

Også misjonens bistandsvirksomhet blir positivt omtalt. Misjonens utviklingsfilosofi, med vekt på små skritt over lengre tid og stor vekt på holdningsskapende arbeid, har vært realistisk, lyder dommen.

Pressgrupper og aktivister fikk fra midten av 1970-tallet stadig større innvirkning på politikken og valg av bistandsland. Forfatterne mener at India ble tatt av listen over hovedsamarbeidsland rett og slett fordi det ikke var noen støttegruppe som presset på for å beholde landet.

Radikalismen gjorde at fattige Madagaskar ikke nådde opp som hovedsamarbeidsland nettopp fordi den politisk ukorrekte misjonen spilte en så viktig rolle i bistanden til landet. Nicaragua, derimot, hadde mange varme støttespillere og fikk støtte deretter.

Ønskedrøm

Daværende Norad-direktør Per Ø. Grimstad ønsket tidlig på 1990-tallet å konsentrere den norske bistanden til fire-fem land. Men i kryssilden fra politikere og frivillige organisasjoner ble dette bare en ønskedrøm.

Med stort og smått ga Norge bistand til hele 117 land og områder i 2001.

GLANSBILDE: Statsminister Kjell Magne Bondevik ble sjarmert i senk da han møtte tre år gamle Mpho i Johannesburg for tre år siden. ARKIVFOTO: SCANPIX.