• Sammenliknet med forholdene dagens barn lever under i Tsjetsjenia hadde jeg en lykkelig barndom. Vi hadde en fremtid. Det har ikke de som vokser opp i dag.

53 år gamle Asja Majaevas trette øyne er fulle av tungsinn.

Ikke så mye med tanke på kreftsykdommen som river og sliter i kroppen hennes. Men først og fremst fordi hun føler at verdenssamfunnet har glemt, eller velger å overse, krigen Russland fører i Tsjetsjenia.

— Det er et folkemord russerne står bak i hjemlandet mitt. Jeg har sett det med egne øyne, sier hun heftig.

Hun har bestemt seg for å gjøre en siste innsats for menneskerettighetene i Tsjetsjenia.

Intervjuet er en kraftanstrengelse, hun må ha pauser underveis. Men Asja klager ikke. Ikke en eneste gang i våre timelange samtaler antyder hun at den alvorlige kreftsykdommen hun har, kan skyldes radioaktiv stråling eller annen forurensning i hjemlandet. Til tross for at selv ufullstendig statistikk forteller om en overhyppighet av kreft i Tsjetsjenia. Og at dette tilskrives krigen mellom opprørere og russiske styrker og den forurensningen dette har skapt.

En kreftspesialist på Haukeland Universitetssykehus, der Asja er blitt behandlet, sier på generelt grunnlag at det ikke er mulig å avdekke sammenheng mellom radioaktiv stråling og kreft. Da må det mer omfattende undersøkelser til. Asja er dessuten i den aldersgruppen der kvinner er mest utsatt.

Hun fikk fastslått kreftsvulsten allerede i 2000. Tre år senere var det klart at svulsten vokste. Noen behandling eller operasjon var det ikke snakk om.

— Arbeidet mitt for å kartlegge brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia var langt viktigere enn meg. En tid brukte jeg urter som forebyggende middel. Men ettersom jeg ikke hadde smerter, sluttet jeg med det. Jeg hadde ikke vondt, så jeg merket ikke at jeg var syk. I Baku der jeg da arbeidet, var det mange flyktninger fra Tsjetsjenia. Mange av dem hadde det mye verre enn meg, blant annet etter tortur i fengslene. Jeg måtte samle opplysninger om det de hadde gjennomgått, skaffe dem mat og losji., sier Asja.

Da hun kom til Norge som kvoteflyktning i 2005, ble det fastslått at kreften hadde spredd seg. Siden har det blitt mange og smertefulle behandlinger.

Hun arbeidet med å kartlegge brudd på menneskerettighetene i ti år.

Sammen med mannen startet hun «Organisasjonen for tidligere fangers rettferdighet». Ryktene svirret om de russiske soldatenes harde fremferd, om tortur og mishandling, om tilfeldig fengsling, om mennesker som bare forsvant. Noen av dem er senere funnet igjen i massegraver. Om forsøk på å forgifte den tsjetsjenske befolkningen ved hjelp av det russiskstyrte helse- og sykehusvesenet.

De intervjuet fanger som ble sluppet fri, noen mot rundelige løsepenger til de russiske soldatene. De laget rapporter. En av dem het «Stemmer fra et juridisk helvete».

— Vi ville gjerne utgi den i bokform. Men det var ingen om ville påta seg det.

— Hvordan fikk dere opplysningene dere samlet inn ut fra Tsjetsjenia?

— Vi hadde jo telefon. Og forskjellige nettverk. Det fungerte rimelig godt, helt til den andre tsjetsjenske krigen startet i 1999. I oktober måtte vi forlate Grozny. Byen var i ferd med å ødelegges. Det var mangel på vann og mat, forteller Asja.

Det var under denne reisen til nabolandet Ingusjetia Asja og hennes lille følge ble øyenvitner til at russiske fly bombet og skjøt mot en kolonne flyktninger lenger fremme. Og det var da hun opplevde noen grufulle øyeblikk utenfor landsbyen Katyr-Jurt. Russiske soldater hadde rykket inn i landsbyen. De hørte skuddserier, og Asja ble vitne til at en lang kolonne med nedlastede militærlastebiler sneglet seg ut av landsbyen. De var fullastet med møbler og andre verdier.

— Det var ren plyndring.

— Hva med innbyggerne i landsbyen?

— De som ikke klarte å flykte, var døde.

— Hvor mange?

— Jeg vet ikke sikkert. Men landsbyen hadde 200 innbyggere.

Asja fikk kontakt med menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Ingusjetia.

Det ble et samarbeid som varte helt til Asja i 2005 fikk reise til Norge. Hun reiste inn og ut av Tsjetsjenia, noen ganger illegalt - «grensevaktene var ofte til salgs» - andre ganger lovlig.

Det var harde påkjenninger, både psykisk og fysisk.

— Du har ofret mye. Hva drev deg?

— Kall det gjerne idealisme. Og et ønske om at Russland skal få svare på de mange bruddene på menneskerettighetene mot tsjetsjenerne. Russland har tatt landet vårt fra oss.

ODD E. NERBØ