• Har du funnet Lake Wobegon? Benson K. Whitney, USAs ambassadør i Norge, flirer av spørsmålet om den tysk-norske innvandrerbyen som bare eksisterer i fantasien til forfatteren og radiostjernen Garrison Keillor. «Et sted i Minnesota» - ambassadørens hjemstat.

TEKST: ATLE M. SKJÆRSTAD

Whitney vil heller snakke om «vidunderlige Bergen». Som han besøkte seksten år gammel sammen med sine foreldre og bror på «den store Europareisen».

Det første møtet med Europa, da han bodde på Hotel Bristol, «helt sikkert reiste til Fløien», ruslet rundt på Fisketorget — «alt gjorde et mektig inntrykk».

34 år senere er han tilbake i Bergen.

— Jeg hadde planlagt å være her i mai-juni, men det kolliderte med min datters avslutningsdag på skolen. Men vær sikker, jeg kommer igjen, og da blir min kone, Mary, med. Hun var lei seg for at dette utelukkende er en tjenestereise, sier han.

På kryss og tvers

Siden han tiltrådte i januar har Ben K. Whitney vært Norge på kryss og tvers både i offisiell og privat sammenheng. Og han har gått fotturer både i Rondane og på Hardangervidda, og nye turer kommer.

— Jeg har sagt til statsminister Stoltenberg at han har et flott kontor. Men det kan ikke måle seg med kontorene til Den Norske Turistforening. Der kan jeg planlegge så mange flotte turer, sier han.

Han sier at det er viktig å komme ut i landet, lære det å kjenne, ta det på pulsen, møte mennesker.

— Du kan ikke sitte i hovedstaden og tro at du vet noe om Norge, eller andre land, for den saks skyld. Norge er et sammensatt land, og jeg liker å snakke med mennesker.

Han er friluftsmenneske på sin hals. Han har hatt nærkontakt med Norge på en måte som er vanligere for en smårolling enn en middelaldrende ambassadør:

— Det sies at du sliter ut sikkerhetsvaktene dine?

— Langt ifra, men de er der hele tiden, like bak meg. På en sykkeltur i Nordmarka skulle jeg forsøke å sykle fra dem ned en lang bakke, satte opp farten for å komme gjennom en søledam og vips lå jeg der, regelrett på trynet. Jeg kolliderte med en stein. Mens jeg lå der og forsøkte å finne ut om jeg var like hel, hørte jeg bak meg, ikke et spørsmål om det hadde gått bra, men «hvem har kameraet?», ler Whitney.

«Det spesielle forholdet»

— Det snakkes så mye om det spesielle forholdet mellom USA og Norge. Eksisterer det?

— Det kan du være sikker på, langt inn i regjeringskontorene. Vi deler mange av de samme verdier. Sterke menneskelige forbindelser har bidratt til kontakten, og vi er bundet sammen av historien på flere nivåer. Fra den norske innvandringen, via 2. verdenskrig og Den kalde krigen og frem til i dag. Verden forandrer seg, og kan hende må vi erkjenne at vi i dag må arbeide hardere for at det spesielle forholdet skal vare ved. Nå er det nå en gang slik at det er ikke full harmoni i alle forhold, man er ikke enige om alt, og det krever sitt. Men selv om forutsetningene for det spesielle forholdet Norge-USA er til stede, så skal man også huske på at mennesker forlater politikken. Nye kommer til, og det fordrer at vi dyrker og utvikler forbindelsene, sier Whitney.

Anti-amerikanisme

— Det er liten tvil om at det er en betydelig mer kritisk holdning til USA i Norge i dag enn bare for få år siden. Hvordan opplever du dette?

— De siste 5-6 årene har vært vanskelige år med en rekke tøffe spørsmål å ta seg av. Et av stikkordene er internasjonal terrorisme. Det tvinger land til å ta seg av vanskelige spørsmål om sikkerhet, og det finnes aldri lette svar. USA har hatt vilje til å vise lederskap og er kritisert for dette. Men jeg har aldri opplevd direkte antiamerikanisme. Jeg bryr meg ikke om at vi blir kritisert, men jeg synes at USA også bør få anerkjennelse for de «gode tingene» vi gjør. Bistand til Afrika, frihet for folket i Hviterussland, medvirkningen til fredsavtalen i Sudan. Jeg synes at det bør være balanse i kritikken. Har man ikke den blir det lett antiamerikanisme.

— Men skal ikke gode venner kunne kritisere hverandre? spør ambassadør Benson K. Whitney.