• Israel må gjøre betydelige innrømmelser om det skal oppnås en levedyktig fred i Midtøsten. Jeg vil ikke være pessimist, men det hjelper ikke å smile til hverandre og si at en ny epoke er innledet.

Seniorforsker Hilde Henriksen Waage ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) er skeptisk til forventninger om at nå skal de varige fredsløsningene forhandles frem i Midtøsten.

— Israel og de palestinske selvstyremyndighetene er klart på talefot. Men til nå har jeg ikke sett tegn til endringer i de israelske holdningene med signaler om vilje til harde kompromisser. Jeg tror ikke på det når Israels statsminister Ariel Sharon sier til palestinernes president Mahmoud Abbas at «vi ønsker ikke å styre deres liv», sier Henriksen Waage til Bergens Tidende.

Sharons plan

Hilde Henriksen Waage er en av våre fremste kjennere av fredsprosessene i Midtøsten. I kveld holder hun foredrag i Palestinakomiteen i Bergen om hva vi kan vente oss av dialogen mellom Sharon og Abbas.

— Ikke vent for mye, advarer hun.

— Vi vet for lite om hva som ligger bak Ariel Sharons plan om tilbaketrekking fra Gaza. Vi vet for lite hva som ligger bak den tilsynelatende innrømmelsen om å gi Jeriko tilbake til palestinerne. Men Jeriko og andre områder på Vestbredden fikk palestinerne kontroll med allerede i 1995 i henhold til Oslo-avtalen. Så gjenokkuperte Israel disse områdene, for nå å gi dem tilbake igjen. Det er ikke akkurat noen innrømmelse.

— Hvilke innrømmelser må til for å øyne en varig fred?

— Israel må ut av store deler av Vestbredden, nybyggerne må flyttes, landområder må leveres tilbake, det må bli enighet om den fremtidige statusen til Jerusalem og det palestinske flyktningproblemet må løses. Jeg kan ikke se noen vilje til å drøfte disse sentrale spørsmålene. Den situasjon vi nå har fått, minner mer om en pustepause der man har sluttet å drepe hverandre. Men det holder ikke for en levedyktig fredsordning, sier PRIO-forskeren.

— Det er altså en skjør våpenhvile?

— Den er skjør. Og den bærer preg av at verden vil bedras. Jeg spør meg igjen og igjen hva det er Israel og Ariel Sharon egentlig vil. Og hva er det som tilsløres?

Israel må presses

Hilde Henriksen Waage vil ikke være pessimist. Men hun mener at det må vises realisme.

— Realiteten er at verdens femte sterkeste militærmakt med støtte fra verdens enste supermakt skal sette seg til forhandlingsbordet med et lite og undertrykket folk. Det kan ikke bli mye forhandlinger av slikt. Og jeg tror det er ganske begrenset hva palestinerne kan oppnå, sier hun

— Slik det nå er, ligger presset på den svakeste parten. Det gjør at Abbas, som i 1990-årene, sammen med Yasser Arafat, bidro til det største kompromisset i PLOs historie, kanskje må komme med større innrømmelser.

— Kanskje enden på visen blir at det sitter igjen palestinere på noen begrensete områder på Vestbredden. Men det blir ingen levedyktig palestinsk stat av det, slik FN lovet palestinerne allerede i 1947. Slik jeg ser det, undergraver Israel også den tostatsløsningen som ble gjentatt av FNs sikkerhetsråd i 2002, der også USA støttet resolusjonen.

— Men en slik politikk der presset legges på den svakeste parten, slik det egentlig har vært siden omkring 1990, gjør at de ytterliggående kreftene får vetorett. Det er ingen tjent med.

— Hva må til?

— At USA innser at uten press mot Israel vil situasjonen være så ødeleggende for amerikanske interesser og omdømme at landet tar til orde for en internasjonal fredsstyrke som kan holde de to folkene fra hverandre. Det nytter ikke med pene taler, det er makten som rår, sier Hilde Henriksen Waage.