• Om ti år er Tsjetsjenia selvstendig. Optimismen er i behold hos Lidija Jusupova (44), årets Raftoprisvinner. I dag kommer hun til Norge.

NIELS JÜRGENSEN

Moskva

Hun er født i Grosnyj, hovedstaden i den lille sørrussiske republikken Tsjetsjenia. I mange år har hun vært aktiv i blant annet den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial som fortsatt arbeider i Tsjetsjenia for å dokumentere russiske soldaters og myndigheters overgrep på den tsjetsjenske befolkningen siden den væpnede konflikten som utviklet seg i årene etter at den muslimske republikken proklamerte sin selvstendighet fra Russland i 1991.

Nå er Lidija Jusupova belønnet for sin innsats med årets Raftopris, som hun får på Den Nationale Scene førstkommende søndag.

— Å få den norske prisen er av stor betydning for meg, sier hun i en samtale med Bergens Tidende.

  • Det viser for det første at man i Vesten likevel ikke har glemt tsjetsjenerne. For det andre har det betydning for mitt personlige arbeid. Da jeg i fjor fikk en annen pris, endret straks myndighetenes holdning til meg, fordi det viste at det var støtte i utlandet til arbeidet mitt. Jeg følte meg straks mer beskyttet. Til da hadde jeg vært i konstant konflikt med politi og offentlige myndigheter. Det ble til og med antydet at jeg måtte avslutte arbeidet mitt. Jeg kunne risikere å bli slått i hjel. Raftoprisen er et nytt skritt på veien mot anerkjennelse av arbeidet vårt.

Forsvarer menneskeverdet

— Lidija Jusupova forsvarer menneskeverdet i en kaotisk krigssituasjon, der arbeidsforholdene og sikkerheten for menneskerettighetsforkjempere og journalister blir verre, sa styrelederen i Raftostiftelsen, Arne L. Lynngård, da prismottakerens navn ble offentliggjort.

  • Men er det realistisk at Russland vil gi slipp på Tsjetsjenia? Og ønsker et flertall av tsjetsjenerne selvstendigheten?

— Det er ikke noe som det snakkes så mye om i øyeblikket blant tsjetsjenerne. Vi har problemer nok, svarer Lidija Jusupova litt unnvikende.

  • Tsjetsjenerne har lidd så mye og forstår hvordan det blir å få frihet. Den eneste måten å finne ut av Tsjetsjenia på er å være der og se innenfra hva som skjer.

Ikke tsjetsjenere

— Har terroraksjoner som gisseltagningen på skolen i Beslan i fjor, og det siste geriljaangrepet på byen Naltjik, skadet den tsjetsjenske sak?

— En dag vil det bli avslørt hvem som virkelig sto bak Beslan og andre aksjoner i Nord-Kaukasus. Hvem som ga ordren. Terroraksjonene var ikke organisert av tsjetsjenere, sier Lidija Jusupova med overbevisning.

— Vi vil finne ut hvem som ønsker å destabilisere Nord-Kaukasus og dermed spre konflikten til hele regionen.

Ansiktet med de mørke, brennende øynene er levende, men sorgfullt mens hun forteller og gestikulerer. Bare en eneste gang aner man antydningen av et smil.

Hun ser konflikten i Tsjetsjenia som et russisk felttog som - med innsatsen mot terrorisme som påskudd - har som formål å avlede oppmerksomheten fra landets indre problemer og støtte det russiske forsvarets ønske om å holde krigshandlingene i gang.

— Tsjetsjenerne støtter ikke konflikten. Formålet med det hele er å ødelegge Tsjetsjenia. For den føderale regjeringen er det likegyldig om de er militante eller ikke. «Tsjetsjenerne er terrorister» - det er den merkelappen de har fått klistret på seg helt siden Stalin deporterte tsjetsjenerne i 1944.

Under den første tsjetsjenske krigen 1994 - 96 var det bred støtte til opprørerne. Da den andre begynte i 1999, prøvde folk fra den første krigen å forsvinne til utlandet eller til andre byer utenfor Tsjetsjenia. Opprørerne, som nå er i fjellene, arbeider for andre og har forbindelse til russiske føderale myndigheter, mener Lidija Jusupova.

I forkledning

Vitner har fortalt henne at mange av de militante ikke synes å være tsjetsjenere. De likner ikke tsjetsjenere, og når de dukker opp, er de ofte overraskende velkledde og renvasket, tatt i betraktning ar de lever i fjellene og skogene, sier hun og antyder med det at det dreier seg om forkledde regjeringsstyrker, russere eller tsjetsjensk milits. Når de mystiske fremmede så forsvinner, rykker regjeringssoldater inn og begynner å skyte.

«Duk-duk-duk-duk ...» Lidija Jusupova later som hun skyter med en maskinpistol ut i luften.

I mars ble Tsjetsjenias tidligere president, Aslan Maskhadov, drept i en militæraksjon. Det oppfattes av mange som at en av de mer moderate krefter blant de tsjetsjenske opprørerne nå er borte. I stedet er den rabiate opprørslederen Sjamil Basajev - som tok på seg skylden for Beslan - aksjonen - blitt leder for de islamske geriljastyrkene.

Hvorfor?

— Hva betydde Maskhadovs død, og hva vil det bety om Basajev blir drept?

— Man bør heller spørre: Hva vil russerne gjøre uten Basajev? Hvorfor kan de ikke få has på ham? Det har vært flere muligheter. Det er merkelig at de ikke klarer å fange ham. Maskhadov var den eneste presidenten som var virkelig folkevalgt. Han ville tsjetsjenerne gå i krig for.

Krigen har i tillegg til politiske motiver også økonomisk betydning for forskjellige høytstående maktgrupper og enkeltpersoner, fremholder Lidija Jusupova. Olje, teknisk utstyr, til og med fly, forsvinner og selges av f.eks generaler som putter pengene i egen lomme. Også russiske soldater snytes. Offiserer får kanskje bare en fjerdepart av den lønnen de er lovet. Resten forsvinner i andres lommer andre steder i systemet.

  • Hva er den vanlige russers holdning til konflikten i Tsjetsjenia?
  • De russere jeg snakker med, har forståelse for de lidelser tsjetsjenerne har vært igjennom. De forstår at en hel befolkning ikke kan være terrorister. Men den største delen av pressen kontrolleres av regjeringen. Derfor kan de skrive hva de vil.
  • Hvor lenge vil russere akseptere at deres soldater blir drept i Tsjetsjenia?

— Russerne er blitt vant til det og er innstilt på at slik er det. Og hæren må jo finne arbeid til offiserer og soldater.

Uten respekt

Lidija Jusupova har ingen respekt for valget til det tsjetsjenske parlamentet i slutten av november.

  • Har man forbindelser, støtte av maktgrupper - og kan betale 50.000 dollar - er det ingen problemer å bli medlem av nasjonalforsamlingen, sier hun.

I mai i fjor ble den daværende presidenten i Tsjetsjenia, Akhmad Kadyrov, drept i et bombeattentat i Groznyj. Attentatet blir av de fleste tsjetsjenere oppfattet som opprørernes hevn for Kadyrovs samarbeid med Moskva. Han ble etterfulgt av Alu Alkhanov, men Kadyrovs 28 år gamle sønn, Ramzan, ble første visestatsminister og oppfattes som den reelle lederen av det Moskva-tro styret. Han kunne ikke velges til president på grunn av sin unge alder.

— Hvordan ser det tsjetsjenske folket på dagens regjering?

— Kadyrov ble drept fordi man ikke hadde bruk for ham mer, fastslår Lidija Jusupova. Igjen skinner det igjennom at hun er overbevist om at det var andre krefter enn de tsjetsjenske opprørerne som sto bak illdåden.

— Og det er ingen som respekterer den nåværende regjeringen, legger hun til.

Fortsatt optimist

Lidija Jusupova holder fast på sin optimisme og sin tro på at arbeidet for et selvstendig Tsjetsjenia vil lykkes.

— Unge tsjetsjenere som har mistet slektninger, vil fortsette arbeidet, slik at man i fremtiden ikke kleber merkelappen «terrorister» på alle, sier hun: -Tsjetsjenerne er sikre på at alt blir bedre i morgen enn det var i går. Etter natt kommer dag.

MODIG KVINNE: Lidija Jusupova har fortalt om russiske militære og lokale sikkerhetsstyrker som dreper, voldtar, ødelegger og teroriserer sivile. Søndag får hun årets Raftopris.
Niels Jürgensen