«Norge er et av verdens rikeste land. Med oljeinntektene sine har de blant annet bygget dette operahuset,» sier Richard Milne, korrespondent for Financial Times, mens en video på avisens nettside viser bilder av marmorpalasset i Bjørvika.

«Men det virker som om dette landet ønsker å se mindre av fattigfolk, etter at Stortinget stemte for å forby tigging,» fortsetter Milne.

Internasjonal oppmerksomhet

Regjeringens vedtak om å la kommunene innføre forbud mot tigging, som vil bli fulgt opp med et nasjonalt forbud neste år, har gitt Norge mye oppmerksomhet den siste uken. Foruten Financial Times har også Bloomberg og Business Insider har interessert seg for saken. Det samme har amerikanske Huffington Post, Reuters, og nyhetsbyrået AFP.

Meldingene om det norske forbudet har dessuten nådd publikum i Danmark og Storbritannia, to land som utmerker seg med tiggeforbud — og er brakt videre av medier i Spania, Hellas, Australia, India, Kina og en rekke andre land.

Rikinger som ikke vil plages

Kontrasten mellom Norges velstand og tiggernes situasjon går igjen i sakene. Financial Times beskriver et land som bader i oljerikdom og har en av verdens høyeste nasjonalprodukt per innbygger – pluss en hovedstad med mellom 500 og 1000 utenlandske tiggere.

To tredjedeler av den norske befolkningen støtter et tiggeforbud, skriver avisen. FT nevner også debatten om hvorvidt vi har råd til å ta imot skadde syriske krigsflyktninger.

«Et av verdens rikeste land vil forby tigging», er tittelen i Huffington Post, der artikkelen har fått 9100 likes og er blitt delt over 1600 ganger på Facebook.

Speiler forstyrret psyke

Finansnettstedet Bloombergs kommentator Leonid Bershidsky er opprørt. Under tittelen «Gi Norges tiggere fred», setter han psykiatrisk diagnose på vedtaket om å forby tigging.

«Uansett hva begrunnelsen er, så er det resultatet av folk som er feilinformert som vil gjemme unna det de ikke forstår», skriver han, og kaller tiggeforbud «ondt og unødvendig»:

«Alle som tror at personen med pappkruset er kriminell, kan bare gå forbi vedkommende, og aggressiv tigging kan slås ned på gjennom eksisterende lover. Tiggeforbud er ikke et praktisk tiltak, men en refleks av psykiske forstyrrelser hos tilhengerne», hevder han.

Organiserte kriminelle?

Han viser til et eksperiment i den franske byen Grenoble, som målte folks holdning til tiggere. Det ble omtalt i American Journal of Psychology i 2008:

Folk som er overbevist om at verden er et rettferdig sted, ga mindre til tiggere enn folk som ikke trodde dette. De som tror verden er rettferdig, har også en tendens til å unnvike informasjon som tyder på noe annet.

«De plages av tanken om uskyldige ofre og rasjonaliserer bort det de ser – for eksempel ved å insistere på at tiggere i virkeligheten er profesjonelle som klarer seg godt».

Påstanden om at tiggere tilhører kriminelle nettverk, er vanskelig å underbygge, men har lange røtter over hele verden, noterer Bloombergs mann. Han viser til oppslag i en amerikansk avis fra 1894 og til ordføreren i Perth i Australia, som i fjor hevdet at byens tiggere var organiserte kriminelle og ville forby dem.

Hensikt: Stoppe romfolk

De utenlandske mediene oppfatter forbudet mot tigging som et forsøk på å stoppe de som utfører tiggingen, særlig romfolk. Regjeringens begrunnelse for forbudet blir referert av flere: Økningen i antallet tiggere og frykten for at tiggerne er del av kriminelle nettverk.

Flere viser også til opposisjonen mot tiggeforbudet – blant annet til advokatforeningens Frode Sulland, som mener alle andre europeiske byer har et større tiggeproblem enn Oslo, og at forbudet mot å be om hjelp kan være i strid med europeiske menneskerettigheter.