• Det kan gå minst ti år før Iran har sine egne atomvåpen. Likevel er amerikanerne i ferd med å hausse opp en stemning som minner om situasjonen i 2003, da de gikk til angrep på Irak.

Slik beskriver seniorforsker Morten Bremer Mærli ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) de dystre utsiktene med tanke på et nytt krigsscenario i Midtøsten.

Til Bergens Tidende sier han at debatten som nå pågår i USA har «skremmende likhetstrekk» med den vi var vitne til før angrepet på Saddam Husseins regime.

NUPI-direktør Sverre Lodgaard, regnet som en av våre fremste sikkerhetspolitiske eksperter, har til og med antydet at et amerikansk bombeangrep kan bli satt i gang allerede i neste måned for å uskadeliggjøre anlegg som er knyttet til atomvåpenproduksjon.

Komponenter illegalt?

Morten Bremer Mærli er litt oppgitt over at det er skapt inntrykk gjennom massemediene av at iranske atomvåpen er så å si like om hjørnet. Det er i hvert fall å undervurdere den tidkrevende prosessen før de farlige våpnene eventuelt kan tas i bruk.

— Men der er naturligvis «snarveier» som kan redusere tidsperspektivet, bl.a. ved å skaffe seg spaltbart materiale illegalt, sier seniorforskeren videre. Han sikter da til materiale fra tidligere Sovjet.

For å gi en antydning om hvor store mengder det kan dreie seg om - i verste fall - viser forskeren til følgende fakta:

n I løpet av Den kalde krigen ble det produsert ca. 3,7 millioner kilo spaltbart våpenmateriale (høyanriket uran og plutonium).

n Det tilsvarer ca. 300.000 kjernevåpen.

Tidligere er det kjent at den pakistanske atombombens far, Abdul Qadeer Khan, i flere år drev svartebørshandel med atomvåpenteknologi. Men denne virksomheten har landets myndigheter nå stoppet. I det siste er det for øvrig blitt kjent at et japansk selskap, Mitutoyo, er mistenkt for å ha eksportert utstyr til bl.a. Nord-Korea som kan brukes til anriking av uran.

Et dilemma

Slik Morten Bremer Mærli vurderer Irans atomprogram befinner verdenssamfunnet seg i et dilemma. Selv om Iran har brutt viktige avtaler i forhold til Det internasjonale atomenergibyrået IAEA, har landet full rett til å gjennomføre anrikingsprogrammet. Anriket uran er nødvendig for å produsere kjernekraft, slik iranske myndigheter oppgir som motiv.

— Logisk sett er det vanskelig å nekte dem dette, mener han. Hvis de ikke får beholde denne retten til å anrike uran, vil de trekke seg fra ikkespredningsavtalen, og dermed vil de heller ikke slippe IAEA til med kontroll.

25 kilo uran i én bombe

— Det er en uhyre krevende prosess å anrike tilstrekkelig med uran for å ha nok til én atombombe. Det trengs minimum 25-30 kilo i én bombe. I dag har Iran bare 700 operative sentrifuger. Det er langt fra tilstrekkelig til å lage nok uran til å produsere et våpen. Dessuten har de tidligere hatt tekniske problemer med sentrifugene.

Derfor vil det ta flere år bare å ha tilstrekkelig anriket uran. Dernest kommer selve våpenproduksjonen og utviklingen av raketteknologi, sier Morten Bremer Mærli.

ANRIKER URAN: Sjefen for Irans atomenergiorganisasjon, Gholamreza Aghazadeh (t.v.) forklarer president Mahmoud Ahmedinejad (i midten) prosessen med anriking av uran. FOTO: REUTERS