— Før 1993 argumenterte norske myndigheter med at palestinere ikke var nødlidende nok til å få bistand. Dessuten mente man det var vanskelig å gi penger til et statsløst folk, for hvem skal man da gi pengene til? Men etter Osloavtalen i 1993 ble pengesekken straks åpnet. I det øyeblikk Norge spiller en politisk rolle, kommer pengene. Slik operer vi i en rekke land, som Sri Lanka og Sudan, sier historieprofessor Hilde Henriksen Waage (bildet).

Bistand til fredsarbeid

Hun forsøkte lenge å få oversikt over norsk støtte til Gaza da hun i 2004 skrev rapporten «Peacemaking is a Risky Business», på oppdrag for Utenriksdepartementet. I rapporten konkluderte hun med at hele prosessen rundt Osloavtalen pågikk på Israels premisser og at en rekke dokumenter fra våren 1993 manglet.

— Selv om jeg i arbeidet med rapporten fikk innsyn i flere hemmelige dokumenter, var det helt umulig å få de konkrete tallene for bistand til Gaza. Jeg fikk kun samlet bistand til palestinske områder. Det går ikke an å vurdere politikken skikkelig uten å se på pengebruken, sier Henriksen Waage.

Hun mener tåkeleggingen av norsk bistand til palestinske områder har sammenheng med at Norge vil beskytte sin engasjementspolitikk.

— En viktig grunn til at det ikke foretas en helhetlig analyse av denne bistanden er at pengebruken vil komme frem i lyset. Da vil det bli avslørt at store deler av denne bistanden brukes til å støtte opp om Norges eget fredsarbeid, sier hun.

I Israels interesse

Gaza-okkupasjonen er kostbar for Israel, for som okkupasjonsmakt har israelerne ansvar for gjenoppbygging. Slik sett kan de ifølge Henriksen Waage dra nytte av bistand fra andre land.

— Nå er Israel i gang med å ødelegge infrastrukturen på Gaza sikkert for tredje gang. Norge er opptatt av å bygge opp infrastruktur og nå skal vi kanskje snart betale den en gang til. Det er slik spillet i Midtøsten fungerer. Alt henger sammen med at verdenssamfunnet ikke har løst de virkelige årsakene til konflikten; den israelske okkupasjonen av Gaza.

Hilde Henriksen Waage ønsker å forske på koblingen mellom norsk politikk og norsk bistand i land der Norge er eller har vært involvert i fredsavtaler. Men hun synes det er vanskelig når det verken finnes tilgjengelig evaluering eller skikkelig talloversikt over hva og hvordan bistanden gis til for eksempel palestinske områder.

Stor budsjettpost

Heller ikke informasjonsdirektør Eva Bratholm i Norad kan splitte opp tallene, slik at man får oversikt over hva som går til Gaza og hva som går til Vestbredden, og hvordan pengene blir brukt. Hun bekrefter imidlertid at Norge gir svært mye bistand til området.

Samlet norsk bistand til palestinske områder er 622 millioner kroner. I går kom det melding om ytterligere 20 millioner i nødhjelp.

— Dette er en av de største bistandspostene. Det er vel nesten bare bistand til Sudan og Afghanistan som er større, sier Bratholm.

  • Har du oversikt over bistand til Gaza før 1993?
  • Det virker som om bistanden startet da med 46 millioner kroner. I 1994 var den 89 millioner, og i 1995 økte den kraftig til 254 millioner, forteller Norads informasjonsdirektør.

- Naturlig økning

Norsk Folkehjelp er den eneste norske organisasjonen med fast tilstedeværelse i området, og har vært der siden 1989. Ikke for å drive direkte nødhjelpsarbeid, men primært for å bygge opp prosjekter innen fiskeri, landbruk og utdanning.

  • Jeg synes det er naturlig at Norge økte støtten til de palestinske områdene etter at vi ble med i fredsprosessen. Man har jo en moralsk forpliktelse til å bidra til at slike avtaler blir bærekraftige, sier generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Petter Eide.

Verken utenriksminister Jonas Gahr Støre eller statssekretær Raymond Johansen var tilgjengelig for kommentar i går.

Har du synspunkter på det som kommer frem i artikkelen? Kommentér her!

SUHAIB SALEM