NILS-INGE KRUHAUG, NTBOslo

Henriksen Waage har på oppdrag av Utenriksdepartementet skrevet en rapport om Osloprosessen, der hun avliver en del myter om Norges rolle som pådriver bak prosessen.

I rapporten står det bl.a. at det var Yasser Arafat som var pådriveren og som alt i 1979 ba om norsk hjelp til å opprette en hemmelig forhandlingskanal til Israel. Ikke fordi han så Norge som noen nær alliert, men fordi han erkjente Norges nære bånd til Israel.

– Arafat trengte ikke flere PLO-venner, han trengte Israel-venner som samtidig hadde et nært forhold til USA, og dem var det ikke mange av på 1980-tallet, sier Henriksen Waage.

Rapporten bygger bl.a. på intervjuer med sentrale aktører og UDs egne arkiver.

– Eventyrlige Under oljekrisen på slutten av 1970-tallet ba amerikanerne Norge om å gi oljegarantier til Israel. UD ba sin fremste arabist, Hans Wilhelm Longva, oppsøke Arafat og be om hans syn på saken. Longva var på denne tiden chargé dáffaires i Beirut og hadde etablert et nært forhold til PLO-ledelsen.

– Svaret Longva fikk overrasket alle. Arafat fant det helt uproblematisk, men ba om en motytelse: Om han i fremtiden skulle trenge en hemmelig bakkanal til Israel, så skulle Norge bidra til dette, sier Henriksen Waage.

Israel nektet Daværende utenriksminister Knut Frydenlund stilte seg positiv, og opp gjennom hele 1980-tallet forsøkte først han og senere også Thorvald Stoltenberg gjennom sine nære bånd til ledende israelske arbeiderpartipolitikere å få Israelerne til å innlede en dialog. Men Israel nektet.

I 1989 møtte Stoltenberg, som første norske utenriksminister, Arafat i PLOs hovedkvarter i Tunisia. Under møtet gjentok Arafat det han hadde sagt de siste seks årene, at Norge med sine nære bånd til Israel og USA hadde en rolle å spille.

Og PLO var villige til å forhandle direkte med Israel, enten i full åpenhet, i hemmelighet eller via tredjepart, understreket Arafat, som ba Stoltenberg overbringe budskapet til Israels utenriksminister Moshe Arens.

Vollebæk-notat Longva, som nå var norsk ambassadør i Kuwait, opprettholdt sin nære kontakt med Arafat, mens daværende byråsjef Knut Vollebæk formulerte et notat som var forut for sin tid. -Vollebæk skisserte alt i 1989 det som fire år senere ble Oslo-kanalen, sier Henriksen Waage.

Men nok en gang skuffet israelerne sine norske venner, og Stoltenberg måtte legge planen i skuffen. Der ble den liggende til Stoltenberg var tilbake som utenriksminister i 1992, med Jan Egeland som statssekretær.

I mellomtiden var den kalde krigen over, og palestinerne hadde takket være sin støtte til Saddam Hussein under Golfkrigen mistet all politisk og økonomisk støtte i araberverdenen.

I august dukket en gammel venn av Longva, Bassam Abu Sharif, uventet opp på Stoltenbergs kontor. På vegne av Arafat ba han nok en gang om hjelp til å åpne en hemmelig forhandlingskanal, og tre uker senere reiste Egeland til Israel for å gjøre et forsøk.

— Snublet inn Etter flere forsøk lyktes det, og i mellomtiden hadde Longva åpnet Arafats dør for Terje Rød Larsen og Fagbevegelsens forskningsinstitutt (Fafo) i Gaza. Fafos arbeid skulle bli skalkeskjulet partene trengte for å holde kontaktene topphemmelige.

At det var den radikale palestinske politikeren Hanan Ashrawi som uvitende opprettet kanalen, da hun i desember 1992 foreslo et møte mellom den israelske professoren Yair Hirschfeld og PLOs representant i London, Ahmed Korei, bedre kjent som Abu Ala, må betegnes som ironisk, siden Ashrawi i dag er en av Oslo-avtalens fremste kritikere.