KARI PEDERSEN

— Vel å merke hvis vi ser bort fra Island, Luxembourg og Liechtenstein, sier Åse Erdal og legger til: - Vel er vi et lite land, men så små er vi ikke at vi behøver å plassere oss i den klassen.

Fra sin plass i EU-hovedstaden har Åse Erdal fulgt regionaliseringsdebatten i Europa tett. Etter hennes mening har trenden de siste 15-20 årene utvilsomt gått i retning av sterkere kommuner og regioner.

Det samme er konklusjonen i en gjennomgang utarbeidet av EUs regionkomité. Ifølge regionkomiteen er det regionale nivået styrket de senere år i 14 av 15 EU-land.

I noen land er regionen bare et administrativt nivå, men har like fullt fått flere oppgaver og økt makt, ifølge denne gjennomgangen.

- Et paradoks

EU og EUs regionalfond er en viktig forklaring på denne utviklingen. EU krever nemlig at en region skal ha selvstendig forhandlingskompetanse og egne virkemidler for å ta del i milliardene i EUs regionalfond. For hver euro en region mottar fra fondet skal regionen selv bidra med like mye.

— For meg blir det da et paradoks at de politiske partiene i Norge som ønsker et sterkt folkevalgt regionalt nivå, ikke vil ha noe EU-samarbeid, mens de politiske partiene som tydeligst støtter et norsk EU-medlemskap, vil fjerne det regionale nivået, sier Åse Erdal.

Med tydelig adresse til Høyre, som mener Norge har nok med to politiske nivåer.

Regionaliseringsdebatten har flere paradokser, påpeker Erdal.

— I det landet som forbindes med sterkest sentralisering, nemlig Frankrike, finner vi i dag kanskje den mest interessante desentralisering. I februar 2004 ble det vedtatt å gi nye og viktige oppgaver til landets 22 regionale forsamlinger.

Regionene skal få ansvar knyttet til transport, boligpolitikk og utdanning.

En interessant utvikling er at retten til eksperimentering med nye ansvarsområder for regionene, grunnlovsfestes. Dette åpner for at en region overtar et ansvar som tidligere lå under statlig sentral styring, og at eksperimentet etter en periode på 4-5 år gjøres generelt for alle regionene

- Ikke forenlig

I de land som tradisjonelt forbindes med sterke lokale folkestyrer, nemlig Sverige, Danmark og Norge, er statlig sentralisering sterk. Men trykket for en regionalisert enhetsstat med overføring av makt fra stat til regioner er absolutt til stede, mener Erdal.

Likevel: Mens land i det sørlige Europa slipper regionen fri, har utviklingen gått andre veien nord i Europa. Som i Norge, der staten overtar fylkeskommunens ansvar for sykehus, barnevern og rusomsorg, mens Stortinget detaljstyrer alt fra størrelse på sosialstønad til barnehagetakster.

Press på enhetsstaten

Per Selle, professor ved Universitetet i Bergen, er enig i at virkelig regionalisering krever noe helt annet enn å sette nye fylkesgrenser.

— Tanken om autonome politisk valgte regioner er en ny type press på den norske enhetsstaten, sier Per Selle.

Den type regioner vil i så fall være noe helt nytt i Norge. Å nøye seg med å skape større fylkeskommuner og kalle dem regioner, er noe Selle tviler på har livets rett.

Et springende punkt blir styringen av helsevesenet.

— Jeg kan vanskelig se for meg en omfattende regionalisering i Norge uten at hele eller deler av helsevesenet igjen kommer under direkte folkevalgt styring, sier han.

Selle nøler ikke med å karakterisere Norge som en sentralisert stat:

— Jeg regner Norge som en veldig sentralisert stat, sier han og legger til: - I Norge er det slik at selv mållaget har hovedkontoret sitt i Oslo.