Minsk

– Frihet! Frihet! Frihet! Ropene gjaller mot de piggtrådkledde fengselsmurene i Akrestina-gaten i utkanten av Minsk. Det er fredag kveld, 40-50 mennesker har samlet seg i sølen utenfor fengselsporten. En politibuss fullstappet med ungdommer, de fleste unge menn, kommer kjørende. Fangene viser V-tegn og knyttede never, så åpner porten seg og bussen forsvinner inn.

70 år gamle Tatjana Karoljova roper ikke. Hun strekker bare hals for å se om barnebarnet hennes, Mikhael (22), kan være med bussen. Hun har stått her siden klokken 12 i dag, men blir skuffet denne gangen også.

– Jeg har med frukt og mat til ham. Og et teppe. Men de vil ikke si noe. Vi vet ikke hvor han er eller hvordan han har det. Dette er diktatur, sier den lille kvinnen.

På den grønne ståldøren henger to tettskrevne A4-ark med etternavn. Disse har alt fått dommene sine – mellom fem og ti dagers fengsel hver.

Lar seg sparke

16 timer tidligere, på Oktoberplassen: Det står en full og sint ung mann i skinnjakke utenfor ringen av demonstranter som beskytter de 33 teltene. Klokken er to på natten. Høyttalerne spiller hviterussisk rock til å bli i humør av. Stemningen er bedre enn den noen gang har vært. Men den fulle mannen er ikke mottakelig. Han bruker grov kjeft, stiller seg helt opp i fjeset på demonstrantene, sparker dem med spisse sko, sier at de må bare komme, så skal han banke dem alle sammen.

Ungdommene lar ham bare sparke. Fem meter bortenfor står tre uniformerte politifolk og ser på. De rikker seg ikke, men lar bråkmakeren holde på.

– Dere skulle sittet i fengsel alle sammen! skriker fyllebøtten. Om en time skal han få viljen sin.

Livredde blikk

Oktoberplassen er ugjenkjennelig. Syv grønne, pansrede fangebiler med gitter foran alle vinduer har omringet teltleiren. Svartkledd politi med hjelmer, finlandshetter og batonger står oppstilt i små grupper. Musikken er slått av. Plassen er mørklagt. Det er nesten helt stille. Klokken er litt over 03.00.

Vi rekker å møte noen livredde blikk fra demonstranter som sitter på bakken, tause, før en politimann griper oss i jakkeslaget og drar oss bort på fortauet, der pressefolk og fotografer blir holdt på trygg avstand.

Så angriper politiet.

Det går uhyggelig fort.

De første demonstrantene blir dratt etter beina, noen skriker, de blir slept inn i de grønne lastebilene i en voldsom fart. En politisjef roper til folkene sine at de ikke skal slå, at han har bedt dem være forsiktige. Så roer det seg litt, de fleste demonstrantene blir med frivillig, de går på rekker med bøyde hoder.

Det tar mindre enn et kvarter før alle er arrestert og fangebilene kjører vekk.

«Kjørt ett eller annet sted»

Det som var blitt velorganisert teltleir er gjort om til en enorm haug søppel: Istykker-tråkkede telt, suppeposer, ballonger, luer, cd-plater, vannflasker, kåper, soveposer, sko, innleggssåler, salmehefter, flagg. Det ryker fortsatt fra suppekjøkkenet idet traktorer gyver løs på restene, og laster vrakgodset opp på lastebiler.

Før det har gått en time kan feiekonene gå i gang med finpussen.

Det piper i mobiltelefonen.

«Jeg er i en av bilene. Blir kjørt ett eller annet sted».

Meldingen er fra Aleksej Lashuk, en 25-år gammel doktorgradsstipendiat vi er blitt kjent med de siste dagene. Vi ringer. Han rekker å fortelle at han er uskadd, før forbindelsen blir brutt.

«Har vist sitt dyriske vesen»

Ryktene vil ha det til at fangene ikke blir kjørt så langt. Vi hiver oss i en drosje og kjører ut til fengselet i Akrestina-gaten. Der står Aleksander Milinkevitsj, presidentkandidat og opposisjonens lederfigur, i nattemørket. Han ser opprådd ut. Det var han som bad demonstrantene holde ut frem til stordemonstrasjonen som var planlagt i dag. Han holder hardt rundt konen, mens han snakker i telefonen. En av sønnene er blant de arresterte.

– I kveld har regimet vist sitt dyriske vesen, sier presidentkandidaten, og legger til at han håper fangene blir behandlet pent. Så starter han opp sin gamle Mercedes og kjører vekk.

Rømmer til Moskva

Etter noen timers søvn ringer vi en av jentene vi møtte på plassen. Ludmila Shastak slapp unna politiet, fordi hun hadde pressekort.

– Avisen min er for lengst stengt av myndighetene, men pressekortet gir litt beskyttelse. Jeg hadde trodd dette skulle bli verre, at de ville slå, sa 24-åringen mens hun gikk rundt i vrakrestene.

Det ringer lenge før hun tar telefonen. I bakgrunnen høres rumling av toghjul mot skinnene.

– Jeg sitter på toget til Moskva. Jeg tør ikke være i Hviterussland akkurat nå. Det er ikke trygt, sier Ludmila.

Senere får vi høre at doktorgradsstipendiaten Aleksej alt er dømt til 13 dagers fengselsstraff.

– Nå får vi fem nye år

Oktoberplassen, i går ettermiddag: En liten klynge mennesker diskuterer lavmælt, under oppsyn av svartkledd politi. Myndighetene har lagt utover snø og is fra skøytebanen bortenfor, for å skjule de siste sporene av leiren.

En ung mann kommer gående alene med en rød nellik i hånden. Han legger den ned, rett foran øynene på politiet. Ilya Selezniou er 30 år og leder i en statlig bedrift. Han tjener brukbart, og har ingenting imot den økonomiske politikken til regimet.

– Det er alt det andre som ikke er til å holde ut. Vi får ikke si hva vi vil, vi har ikke noe demokrati. Dere har jo sett det selv.

Om han ikke er redd?

– Jo, jeg er redd. Men nå er det over. Nå blir det fem nye år i feil retning, sier 30-åringen mørkt.

Så går han og stiller seg opp i den lille flokken som atter har begynt å vokse i utkanten av Oktoberplassen.

Gorm K.Gaare
Gorm K.Gaare