Thich Quang Do fikk vite om pristildelingen kort etter at den ble offentliggjort i Bergen:

— Jeg ble overrasket. Jeg følte glede, og jeg følte sorg. Jeg er sikker på at Raftostiftelsen har gitt meg prisen som representant for de 80 millioner vietnameserne som i dag er fratatt grunnleggende menneskerettigheter. En oppmuntring til å fortsette kampen.

— Raftostiftelsen må føle med det undertrykte vietnamesiske folket, og de har tildelt oss prisen slik at vi kan vinne tilbake den demokratiske friheten og rettigheter som mennesker i hele den siviliserte verden har, og som er beskyttet av deres politiske ledere, sier Thich Quang Do.

— Tildelingen viser at vi ikke er alene. Norge er tusenvis av mil borte, likevel er det mennesker der som bryr seg om oss, som vil inspirere og oppmuntre oss til å kjempe for frihet. Det varmer hjertet mitt.

Ikke til Bergen

Thich Quang Do gjør i intervjuet det klart at han neppe kan reise til Norge og Bergen for å motta prisen 4. november. Selv om han gjerne vil.

— Hver gang jeg forsøker å gå utenfor klosteret blir jeg arrestert av sikkerhetspolitiet og brakt tilbake til klosteret med tvang. Når jeg skal til min månedlige medisinske undersøkelse, blir jeg fotfulgt de to kilometerne til sykehuset av sikkerhetsvaktene. Så hvordan kan jeg reise til Norge?

— Jeg er sikker på at regjeringen aldri vil la meg reise. Og om den skulle, tør jeg ikke ta sjansen. Først fordi jeg ikke lenger er noen ung mann, for det andre, og det er viktigere: Vietnam er hjemlandet mitt, det var her mine forfedre ble født. Det er her folket mitt bor. Det ville være fascinerende å besøke Norge, få reise verden rundt, få nye kunnskaper og nye inntrykk. Og ikke minst få takke menneskene i Bergen som har gitt meg denne heder.

— Men om du skulle få reise?

— Vil regjeringen da la meg få komme hjem igjen? Jeg kan ikke akseptere ikke å få komme hjem. Jeg vil aldri gi opp landet mitt og folket mitt!

Et paradis på jord

Thich Quang Do avslører i dette intervjuet at han har grunnleggende kunnskaper om Norge og norsk historie.

Han mener at det norske samfunnet, bygget på menneskerettigheter og fred, kan være et eksempel til etterfølgelse.

— Det er som et paradis på jord, sier han og minner om at mens Norge har en av verdens høyeste levestandarder, har Vietnam en av verdens laveste.

Han fremholder at når Raftoprisen ble gitt til Vietnam - og han snakker hele tiden om at det var Vietnam som fikk prisen - så var det fordi Raftostiftelsen ønsker at den vietnamesiske befolkningen skal få menneskeverdige forhold slik som i Norge.

— Menneskerettigheter og fred er blant de viktigste ting i livet, når vi ser bort fra de åndelige verdier, sier han.

«Skamme seg»

Årets prisvinner stiller spørsmålet om hvordan de vietnamesiske myndighetene vil reagere når de blir kjent med at han har vunnet Raftoprisen?

— Jeg tror ikke det vil glede dem. Egentlig tror jeg de vil bli skamfulle. De som har beholdt litt integritet, bør tenke seg om to ganger om hvorfor Vietnam må eksportere sine kvinner og arbeidere til utlandet, at Vietnam i dag er Asias største eksportør av arbeidskraft. Dersom vi har en så ressurssterk befolkning og et så viktig lederskap, hvorfor er landet vårt så fattig og vårt folk så undertrykket? I dag blir vietnamesiske kvinner solgt som slaver - har ikke lederne våre noen samvittighet eller integritet. Har de ingen verdighet. Jeg blir trist av å tenke på det, sier Thich Quang Do.