OLE MORTEN ORSET

Washington DC

Vinneren av Raftoprisen 2004 kan igjen glede seg med familien.

Etter mer enn fem år som politiske fange i kinesisk fengsel kan hun snakke fritt — til den hun vil, når hun vil! Rebiya Kadeer, kvinnen som blir kalt alle uigurenes mor, er hjemme - blant sitt eget folk i et land hun aldri har vært i tidligere.

Nå vil hun til Bergen snarest mulig for å takke folkene bak Raftostiftelsen:

— Da jeg trengte det mest, sendte de håp og styrke. De delte sin kjærlighet. Selv om jeg ikke kjenner dem, føler jeg at jeg har vært sammen med dem lenge. Tusen takk! Jeg ville ha kommet selv om jeg ikke var blitt invitert, sier Rebiya og ler høyt.

Profilert fange

Rebiya Kadeer var en av Kinas mest profilerte politiske fanger. Natt til fredag i forrige uke landet hun som fri kvinne på Ronald Reagan-flyplassen i den amerikanske hovedstaden. Etter fem år i sosial isolasjon ble hun møtt av et mylder av venner, familie, pressefolk og blå uigurflagg.

Det er mindre enn tre dager siden Rebiya kom til USA. Bergens Tidende er invitert til Rebiya Kadeers nye hjem, like utenfor hovedstaden.

Leiligheten ligger på gateplan i en høyblokk. Det var her familien fikk beskjed om at mor var løslatt. I dag står balkongdøren åpen. Det er vår i luften. Inn strømmer det festkledde kvinner og menn. En pjokk på fire år har på seg en nypresset smoking. Alle har med seg store matfat dekket i vakre kleder. Mange er politiske flyktninger, slik som Rebiya Kadeer og hennes familie. Folk ler, de gråter, de smiler, og de feirer. Spiser tradisjonell uigurkost. Snakker. Bryter et stykke nanbrød, spiser lam med ris og drikker te. De snakker mer. Og de lytter til Rebiya Kadeer ved enden av det bugnende matbordet.

Sterk kvinne

Som politisk fange fikk hun tre brødskiver daglig og suppe uten kjøtt. Kjøtt var det bare en gang i uken. I fengselet hadde hun absolutt forbud mot å snakke. Det var heller ingen som fikk lov til å snakke til henne. Nå er stillheten brutt.

— Det har ikke gått opp for meg. Jeg kan ikke tro at det er sant. Fortsatt forsøker jeg å venne meg til det. I fengselet hadde jeg ikke lov til å snakke. Nå kan jeg snakke til den jeg vil, sier Rebiya Kadeer og smiler mens hun ser ut over matbordet.

Til tross for sparsom meny var det mangelen på sosial omgang som tærte mest på. Selv om hun delte celle med tre andre. Som politisk fange var hun fullstendig sosialt isolert. Hele tiden observert og passet på.

— I cellen var det tre andre fanger, eller det jeg trodde var fanger. Dette var kinesere myndighetene regnet som gode fanger. De fulgte hele tiden med på hva jeg gjorde. De hadde hver sin blokk og penn. Om jeg spyttet eller hostet, skrev de det ned. Alt jeg gjorde ble notert. Egentlig syntes jeg litt synd på dem

Rebiya Kadeer er en sterk kvinne. Mor til 11 barn. Hun snakker engasjert, øynene lyser opp når snakker om saker hun brenner for. Men tårene tar nesten overhånd når hun forteller om den sosiale isolasjonen hun ble utsatt for i fengselet.

— Jeg lengtet mest etter at noen skulle komme bort til meg og smile til meg. Si et ord eller to. Selv om det kanskje var en forbannelse. Når noen gikk forbi meg, håpet jeg at de ville snu seg og seg på meg. Selv om det hadde vært en fiende som kom, ville det ha vært godt. Jeg lengtet slik etter å kommunisere med noen, men det skjedde aldri.

Gråt av glede

Rebiya Kadeer fikk vite om Raftoprisen gjennom familiemedlemmer som kom på det månedlige besøket. I en situasjon hun var fratatt mulighetene til å kommunisere, sendte Raftoprisen et lysglimt til den fengslede menneskerettighetsforkjemperen.

— Alle i fengselet, politiet og vaktene, behandlet meg som kriminell. Så kom Raftoprisen, og jeg følte det som om noen bokstavelig talt løftet meg opp. Det holdt motet oppe. Det gjorde meg så glad. Det betydde så mye for meg at noen hadde verdsatt arbeidet mitt, og at folk visste hva jeg hadde jobbet med. Det ga meg håp og styrke da jeg trengte det mest.

— Da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen, ble jeg så glad at jeg hadde mest lyst til å rope til alle jeg så rundt meg: De har gitt meg Raftoprisen! De har anerkjent mitt arbeid, og de har støttet meg! Men jeg kunne jo ikke si noe. Jeg gråt hele den dagen. Det var min måte å vise glede over at jeg hadde fått prisen, sier Kadeer.

Riktig retning

— At jeg ble satt fri, er et skritt i riktig retning for menneskerettighetene i Kina. Jeg håper kinesiske myndigheter nå går så langt at menneskerettighetene kan gjelde for alle. Selv om jeg var den eneste som ble løslatt nå, er det en stor seier for alle dem som kjempet for å få meg løslatt. Og jeg vil kjempe videre slik at vi kan ha mange slike enestående dager igjen.

— Jeg ser at løslatelsen ikke bare var min drøm, men også en drøm for mange andre. Jeg er veldig glad for at den drømmen gikk i oppfyllelse. Og når jeg ser rundt meg hvor glade folk er, gjør det meg enda gladere.

— Jeg har sett det verste av lidelse. Og jeg har nå sett frihetens første lysglimt. Jeg var den som ble løslatt. Det er fortsatt millioner som lider på samme måte som det jeg gjorde. Jeg vil kjempe hånd i hånd og skulder ved skulder med dem som bryr seg, kjempe for dem som fortsatt lider.

ENDELIG SAMMEN: En stolt og glad Rebiya Kadeer med diplomet som viser at hun har fått Raftoprisen. Ektemannen Sidik Haji Rouzi er glad for at konen endelig ble løslatt fra fengselet.