Bjørn går kjapt den korte veien hjem fra jobben på Haukeland. Han vet at buhunden Bamsi (4) venter like innenfor entrédøren i Klaus Hanssens vei, med halsbåndet parat. Han vet at husets overhode, huskatten Pjusken (12 1/2), trolig ligger i godstolen eller foran ovnen i stuen, uten noe som helst behov for å lufte pelsen. Og han vet at ungkatten Anna (3) enten ligger nonchalant utstrakt i loftstrappen, eller slumrer i en av hagestolene ute. Kanskje vifter hun utålmodig med halen. Hun venter nemlig på Bjørn, hun og ...

På Annas premisser

Etter å ha snudd i døren tar Bjørn halsbåndet på Bamsi og rusler av gårde på dagens tur. Vi slår følge. Ut porten, forbi nabohuset og ned «gravbakken» mot kirkegården på Møllendal.

— Se, der kommer Anna, hvisker han og peker forsiktig over skulderen.

Og der, på toppen av bakken, kommer husets svarte semiskogskatt spankulerende - med bedagelige skritt og den store bustehalen rett til værs. Mjaaa, ka n skje jeg slår følge med dere, om dere er grrreie, da. Når Anna oppdager at vi har sett henne, smetter hun lynraskt bak naboens store bosscontainer.Men for sent.

— Kom frem. Vi har sett deg, roper Bjørn lakonisk. Og Anna kommer frem - og fortsetter ufortrødent svinsende nedover gravbakken. Hun tar en slak venstresving i overlegen bue forbi Bjørn og Bamsi, og forsvinner inn i hekken nederst i bakken.

Overlegne Anna

Bamsi drar i båndet. Vil inn i hekken, hun også. Skjønner ikke at det er forskjell på hund og katt, at det er noe som heter båndtvang for hennes like, men ikke for Annas. Til slutt gir Bamsi opp, vier i stedet en spennende gammel løktestolpe i tre full oppmerksomhet. Mmm, gode dufter ...

— Pus! Puuus! Kom og ta Bamsi, lokker Bjørn.

Men Anna lar seg be både to og tre ganger før hun til slutt kommer slentrende gjennom hekken. Hun vører ikke Bamsi et kattøye, strener heller rett over gangstien og inn på en av de idylliske småveiene mellom gravene. Bare halen røper at hun har det helt storveis.

— Typisk, mumler Bjørn og ser unnskyldende på fotografen. Bamsi bryr seg ikke.

Trafikksikkert

Bjørns turer med Bamsi går ofte gjennom parkområdet på Møllendal kirkegård. Eller rundt Kvinneklinikken. Og alltid med Anna på slep. Alltid.

— Samme hvor langt vi går, så går Anna med. Hadde vi tatt turen rundt Hansa eller til Fløyen, hadde hun nok diltet med, der også. Men biltrafikken sørger for at vi holder oss i nærområdet. Det er uansett fredelig og fint å rusle rundt her nede på Møllendal. Og det er kjekt å se folks reaksjoner når jeg kommer gående med både hund og katt, smiler Bjørn og klør Bamsi kjærlig bak øret.

Imens har Anna fått ferten av fugl i rhododenrdonbuskene like ved. Som et olja lyn farer hun over flere ærverdig gamle familiegravsteder, stusser noen lave, velfriserte hekker med kattemagen underveis - og kaster seg inn i buskene. Mjaaaaooo! Like etter kommer hun ut igjen, storfornøyd i blikket og med gammelt løv i pelsen - mens fuglene flakser forvirret mot himmelen. Prrr, prrr. Livet er herrrlig!

Gode venner

Da Anna kom inn i det dahlske hjem var hun bare en neve stor - en langhåret og svært selvstendig kullsvart liten lodott, allerede vant til å omgås både hund og katt.

— Pjusken var veldig sjefete overfor Anna da hun ankom heimen, det er hun forresten ennå. Men Bamsi tok imot henne med åpne labber, snill som hun er. Siden har de to vært kompiser.

Det er vanlig at Bamsi og Anna lekeslåss hjemme på stuegulvet. Og når vi går på tur alene - når ingen ser på - er Anna mye mer livlig enn i dag. Da spretter hun ut av buskene og skal lekeslåss med Bamsi. Eller hun går pent ved siden av oss, forklarer Bjørn og sender fotografen nok et unnskyldende smil.

Fra dør til dør

Etter en lang runde rundt halve Møllendal, går turen tilbake opp gravbakken, forbi naboens hus og inn porten hjemme.

Bjørn med Bamsi i bånd, og Anna like bak, med den store bustehalen rett til værs. Hun følger frem til gatedøren. Der legger hun seg galant ned på trappen, mens Bamsi pent må følge med inn.

Prrr. Prrr. Skulle baaare mangle. Det er da forskjell på hund og katt. Trrroooss alt ...