JAN TYSTAD

I demonstrasjonstogene rundt om i verden, er det en plakat som går igjen på mange språk: «No blood for oil» (ingen blodsutgytelse for oljen). Bush og Blair avviser påstandene om at krigen er satt i gang for å skaffe seg kontroll over et av de viktigste oljelandene.

Mange eksperter og de fleste politikere i Iraks naboland hevder hardnakket at dette er en krig om olje, som amerikanske oljeinteresser står bak. President Bush, forsvarsminister Rumsfeld og visepresident Cheney har nær tilknytning til oljeselskapene, som alle er ivrige etter å få kontroll over Iraks store reserver.

Irak beste «offer»

Men dette motivet avvises av professor Robert Mabro ved Oxford Institute for Energy Studies. Professor Mabro hevder at terroristangrepene i USA 11. september 2001 var så traumatisk for det amerikanske folk at det forlangte hevn. Afghanistan-krigen var ikke god nok, de militære klarte ikke å ta til fange Osama bin Laden eller Taliban-lederne, derfor trengte de en ny krig.

— En av de mange rådgiverne for Bush, Richard Pearl, hevdet at Bill Clinton hadde vært en altfor svak president og at Amerika måtte tilbake til Reagan-perioden da landet var sterkt, sier Mabro.

— Hvorfor valgte de Irak som angrepsmål?

— Fordi Nord-Korea var for sterkt og uberegnelig og fordi Iran ikke hadde brutt noen internasjonale regler. Irak derimot lå åpent for kritikk. Landet hadde en fryktelig diktator, det hadde brutt internasjonale regler og FN-resolusjoner og hadde i tillegg olje som amerikanerne ønsker mer av.

— Det påstås at neste mål kan bli Saudi- Arabia fordi det er et viktig oljeland, som er truet av fundamentalister?

«Skapt et fryktelig rot»

— Vi vet ikke hvordan Irak-krigen kommer til å gå, men selv om den blir vellykket tror jeg det vil ta lang tid før amerikanerne vil starte en ny invasjon. Alt tyder på at Irak-krigen kan bli langvarig og skape komplikasjoner. USA har skaffet seg mange fiender. De har delt Europa, skapt et splittet FN og fått hele verden imot seg. De har skapt et fryktelig rot og jeg tror ikke de har sterke nok mager til å tåle enda en krig, sier Mabro.

Det blir anslått at Irak har en oljereserve på 112 milliarder fat olje og landet har dermed de største forekomster etter Saudi-Arabia, som har en reserve på 262 milliarder fat. I et BBC-program «The first oil war» ble flere eksperter intervjuet.

Dr. Colin Campbell viste til at utvinningen i den britiske sektor av Nordsjøen er på vei nedover. I år 2020 vil både Storbritannia og USA være nødt til å importere tre fjerdedeler av oljen. I den norske sektor av Nordsjøen vil produksjonen være halvert i løpet av de neste ti årene.

Etter 2010 har de fleste produksjonslandene nådd toppen og fra 2017 begynner en kritisk nedgang i oljeproduksjonen, hvis man ikke finner nye, store kilder, ifølge Campbell.

Spådommer

Vi legger frem disse påstandene for professor Mabro, som ikke frykter et stort fall i oljeressursene.

— Først spådde de at oljeproduksjonen skulle falle fra 2000, det skjedde ikke. Så spådde de at det skal skje i 2010 og de siste spådommene er 2017. Jeg tror ikke på dem. Det finnes store reserver. Jeg tror at våre barn og barnebarn kan sove trygt. Oljen tar ikke slutt med det første, sier professor Mabro.

Da president George W. Bush og statsminister Tony Blair møttes på Azorene og ble enige om å sette i gang krigen, lovet Bush at samarbeidspartnerne vil «beskytte Iraks naturrikdommer og at inntektene skal komme det irakiske folk til gode». Dette er et løfte Bush neppe kommer til å holde.

Dokumenter fra kontoret for Iraks fremtid i Utenriksdepartementet i Washington er lekket ut og gjengitt i The Guardian. Der går det klart frem at oljen skal privatiseres og de nye makthaverne vil først privatisere bensinstasjonene, deretter oljeproduksjonen.

Spillet

Den tyske journalisten Lutz Kleveman fra Der Spiegel, kaller Irak-krigen «det store spillet om oljen» i aprilnummeret av The Ecologist. Det gjelder å få kontroll over verdens energikilder. «Hensikten er å gjøre Irak til et alternativ til Saudi-Arabia, en strategisk oljeleverandør og en alliert i Midtøsten. Spillet om oljen drives ikke bare i Midtøsten, men også rundt Det kaspiske hav og i Vest-Afrika.»

Når krigen er over, skal de store multinasjonale oljegigantene overta produksjonen og modernisere Iraks anlegg. Det er anslått at produksjonen i løpet av noen år kan økes fra to millioner fat som de hittil har levert som betaling for mat, til syv millioner fat om dagen. Kleveman siterer den tidligere økonomiske rådgiveren til president Bush, Larry Linddey, som ikke la skjule på hensikten med krigen: «Når det blir et regimeskifte i Irak kan du øke oljeproduksjonen i verden med tre til fire millioner fat. En vellykket krig vil være godt for verdensøkonomien».