— I det siste er mediene blitt mer nyanserte, men likestilling av partene synes jeg blir feil. Det er snakk om okkupanter og okkuperte som kjemper for frigjøring, sier palestinske Ziad Muna.

— Jeg synes ikke bildet som vises i mediene er nyansert. Kanskje det er på grunn av medienes lokale medarbeidere. Vi ser israelere skyte ned palestinske demonstranter, men hører ikke hvorfor det skjer. Israelerne er ikke okkupanter. Når folk ikke klarer å holde fred, må det være lov å gripe inn for å forsvare sine borgere, sier jødisk-israelske M.

Hun ønsker ikke å stå frem med navn og bilde i avisen, av frykt for hva som kan skje med hennes norske familie.

- Terror overalt

M. viser til det som skjer ute i Europa med synagoger som ødelegges, og jødehatet som vokser.

— Før visste vi i det minste hvor krigføringen og rakettene kom fra: grenseområdene. Med selvmordsaksjonene er terroren nå over alt; også i hjemmene, mener M.

— For bergensere er det utenkelig at noen ville komme inn på Dickens med sprengstoff rundt livet, men israelere tør ikke å føre et normalt liv eller spise på restaurant av frykt for at slikt kan skje. Terroristene skyr ingen midler, forklarer M, men understreker at hun ikke mener at alle palestinere er like.

— Jeg tror kjernen i konflikten er at araberne ikke ønsker oss i området. Jeg vet ikke om det er kulturelt eller hva det er, men forskjellige er vi, synes hun.

Grusomt å sitte og se på

Både M. og den palestinske familien Muna synes det er grusomt å sitte i Norge og se krigen der hjemme gjennom tv-skjermen. Den siste tiden har de daglig hatt telefonkontakt med familiene i Midtøsten. Håpet var at samtalene skulle virke beroligende, men ofte gir det dem bare skyldfølelse. Ingen ber dem om å komme hjem nå lenger. Ziad Muna har hatt lyst til å dra, men urolighetene har holdt ham igjen. Nå vil han i stedet sende penger til familiene i Jerusalem og Ramallah.

— Men hver gang jeg ringer er det de som først spør om de skal sende meg noe. Slik de ser det, er det jeg som trenger hjelp; det er jeg som er i utlandet, sier Ziad med et ironisk smil.

Skurker eller ofre?

Ziad skjønner at nordmenn har problemer med å forstå selvmordsaksjonene folket hans fører, men personlig forstår han dem fullt ut.

— Det de gjør kan kanskje ses som kriminelt, men jeg ser også aksjonistene som ofre. De fleste er fattige og kommer fra flyktningleirer - rene gettoer i Gaza, uten militærmakt. De mistet alt håp om fred da Sharon kom til makten. Hadde jeg bodd der, ville jeg kanskje vært en av dem, sier han.

Jødiske M. mener det er sykt å se selvmordsaksjoner som eneste utvei. Ut fra slike tanker leser hun et skremmende menneskesyn. Hun mener palestinerne flere ganger har takket nei til avtaletilbud som inkluderte egne landområder. Hun undrer på hva de egentlig er ute etter.

Veien mot en løsning

Palestinske Ziad Muna synes derimot tilbudene fra israelsk side har vært uakseptable. Han viser til manglende tillit mellom partene på grunn av tidligere avtalebrudd. Slik han ser det, er det Sharon og israelerne som ønsker palestinerne ut av landet.

Begge parter har imidlertid et håp om fred. M. understreker viktigheten av å bearbeide neste generasjon, og å fjerne hatet.

— Okkupasjonen må oppheves. For meg er det første steget. Drepingen må også stoppe. FN må implementere resolusjoner, og vi må unngå diskusjon om detaljene, sier Ziad Muna.

VIL HJEM TIL PALESTINA: Ziad, sønnen Tareq og konen Nuha Muna håper på en fredelig løsning i Midtøsten, slik at de kan vende hjem til en selvstendig, palestinsk stat.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN