JØRGEN ULLERUP

LASSE NØRGAARD

Kampala

Lucy Atala vandrer hjemmevant rundt i labyrinten av gjørmete stier mellom leirhusene. Hilser på de fleste og jager de mest nærgående småungene vekk med et vennlig, men bestemt blikk.

41-åringen er på hjemmebesøk i Mbuya på en av Kampalas syv høyder, kun få kilometer fra de nye høyhusene og moderne kjøpesentrene i sentrum.

Her er det fattig, trøstesløst og illeluktende. Det eneste som er vakkert, er utsikten. Lucy bøyer seg under våt klesvask og går inn til Madina Namanje. Hun sitter apatisk i et mørkt ettroms hus, mens hennes bukseløse sønn Emmanuel på tre år tygger i seg et par popcorn.

«Kvalt i egen suksess»

Madina er 28 år og har aids. Svak og deprimert og alenemor til tre gutter. Den yngste er også er hiv-smittet. Hun skal begynne en behandling med aids-medisin.

Lucy er også smittet, men strutter av energi og livsmot etter å ha fått behandling i to år.

— Det har endret livet mitt, sier hun.

Lucy Atala er en del av Ugandas suksesshistorie. Hiv-smittede er ikke redde for å snakke om sin status og ikke redd for å bli diskriminert. De smittede hjelper de andre smittede.

Aids-kampanjene ble iverksatt allerede i 1986, kort etter president Musevenis maktovertagelse, og de omfattet både opplysning, støtte og utdeling av kondomer. På mindre enn to årtier lyktes det å redusere antall aidsrammede fra 30 til seks prosent.

Uganda har høstet bred internasjonal anerkjennelse, og andre afrikanske land står i kø for å studere oppskriften.

Men nå går det feil vei. De siste tallene viser at Uganda igjen er kommet opp på 10-12 prosent smittede. Tallene er ennå ikke offisielle.

Edward Kirumira, som er formann for den nasjonale aids-komiteen, har to forklaringer på at tallet stiger.

— Vi er i ferd med å bli kvalt i vår egen suksess. Fordi vi var så raskt ute, har Uganda alltid hatt lett for å tiltrekke seg donorpenger, og mye har gått til gode prosjekter. Men nå er aids blitt en industri som betaler mange mennesker for å holde konferanser. Det er ikke lenger en sykdom som vi i fellesskap forsøker å forhindre utbredelsen av.

Slutt på gratismedisin

Den annen årsak er den nymoralistiske bølgen som har skylt inn over Uganda, ikke minst fra USA.

— I dag får vi de fleste pengene fra Pepfar, president Bushs aids-fond. Denne kampanjer handler kun om avholdenhet. De er basert på religion og ikke på virkeligheten, og de er misvisende og fordømmende. Folk nøler mer med å la seg teste og å innrømme at de er smittet.

Alle rundkjøringer i Kampala er prydet med store plakater med tekster som «Sex kan vente, men det kan ikke min fremtid». Bildene viser fire renskurte unge med bøker under armene og blikket stivt rettet mot karrieren.

Andre plakater har bilder av 17 år gamle jenter kledd i T-skjorter med påskriften «Jeg er avholdende» over brystet.

Men kunne Uganda ikke bare si nei til den nye bølgen og fortsette sin egen strategi? Nei, for det handler om penger. Uganda har fått penger fra Det globale fondet til bekjempelse av hiv, tuberkulose og malaria i en årrekke. Hjelpen ble stoppet i juni fordi helsedepartementet er gjennomkorrupt, og mange penger er forsvunnet.

Siden har flere organisasjoner sagt at de ikke lenger kan gi gratis medisin til aids-pasienter. I stedet får Uganda nå de fleste av pengene fra den amerikanske Pepfar, som fraråder kondomer. Den nye politikken med avholdenhet har også presidentfruen Janet Musevenis støtte.

Ber donorer slutte å gi

— Selvfølgelig er avholdenhet den mest sikre måten å unngå sykdommen på. Men det er jo ikke realistisk kun å satse på det. Samtidig ligger det noe fordømmende i kampanjene om avholdenhet. Hva med fattige kvinner som blir prostituerte for å overleve? Hva med flyktningene som selger kroppen sin til soldater for å få beskyttelse? Og hva med dem som oppholder seg i lengre tid borte fra familien - eller som slett ikke er gift? Og hva med dem som allerede er smittet - skal de dømmes hardt for ikke å ha vært avholdende? spør Edward Kirumira

Edward Kirumira mener seriøst at donorene skal slutte å støtte Ugandas aids-kampanjer.

— Det er den eneste måten vi kan komme tilbake på rett vei, for vi har mistet fokus. Hiv og aids skal være en del av landets helsepolitikk, ikke en industri og ikke eksternt finansierte kampanjer der man diskuterer kondomer eller ei.

For Lucy Atala i Mbuya er det en teoretisk diskusjon. Hun er allerede smittet, og nå har hun overskudd til å hjelpe andre.

— Jeg bruker meg selv som eksempel og husker på hvor svak jeg var, og hvor godt jeg har det nå.

Urealistisk

Hun er nå frivillig i Reach Out, som holder til i den katolske kirken på toppen av bakken i Mbuya. Reach Out ble opprettet i 2001 for å hjelpe hiv-smittede og aidsrammete. De begynte å hjelpe 12 pasienter, men programmet med test, rådgivning, hjemmebesøk, fri medisin og utdannelse omfatter i dag 1.800 klienter.

Kirkerommet på kirken Our Lady of Africa blir brukt som klinikk fra mandag til fredag, og til gudstjeneste om søndagen. Reach Out er blitt så berømt at noen flytter til Mbuya for å få behandling. Selv om Reach Out er trosbasert, er grunnleggerne imot de nymoralistiske kampanjene.

— De er fullstendig urealistiske. For mange kvinner i Uganda er virkeligheten voldtekt eller å yte sex for å overleve, selv i ekteskapet. De kan heller ikke snakke med sine menn om avholdenhet og troskap. Så hvis de kan få dem til å bruke kondom, er i alle fall noe oppnådd. Å predike avholdenhet er som å stille en boks kaker foran en gruppe barn og si at de ikke må røre dem. Hvor realistisk er det? spør en av grunnleggerne, Margrethe Juncker.

NIELS HOUGAARD