• Det er innlysende at fedre må få en større del av fødselspermisjonen, og at mor må ut av huset da, sier Bjarne Vandeskog. Neste fredag skal han forsvare sin avhandling om far-sønn-forholdet.

— Mor må vekk for at far skal en bli omsorgsperson på egne premisser, sier Vandeskog. Han har skrevet doktorgradsavhandling i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen om fedre og tenåringssønner på New Zealand. Han mener funnene bygger opp under samme bildet som vanlig familieforskning her til lands har vist.

— Fedre diskvalifiserer seg selv fra omsorgsrollen gjennom å bruke mesteparten av tiden på prosjekter utenfor hjemmet, samtidig som mødre diskvalifiserer fedrene fordi de ikke gjør ting på deres måte, sier han.

Bestemmer tv-program

Resultatet av dette kjønnsrollemønsteret er at fedrene har vanskelig for å finne sin plass i hjemmet, noe som igjen gir utslag i form av dominant oppførsel, mener Vandeskog.

— Fedrene er ikke dominerende i en autoritær forstand, det handler mer om at de snakker mest, bestemmer hva det skal snakkes om og hvilke tv-programmer man skal se på, sier han.

Denne atferden mener Vandeskog er en form for kompensasjon for at de ikke kjenner sønnene sine godt nok. De fedrene som derimot oppførte seg annerledes, hadde også en annen omsorgshistorie.

— De fedrene som kunne uttrykke sin kjærlighet overfor sønnene uten at det opplevdes som pinlig, var enten eneforsørgere eller hadde vært tidlig hjemmeværende over lengre perioder uten at mor var til stede, sier Vandeskog.

Etter hans oppfatning kan dette bare bety at pappapermisjonen bør utvides.

- Far må kreve mer plass

Ved Likestillingssenteret jobbes det for en tredeling av permisjonen, nettopp for å forebygge at kjønnsrollene i familien segmenteres.

— I dag er det sånn at ni uker er forbeholdt mor og en måned for far. I praksis fungerer pappapermisjonen som mors permisjon, sier Hanne Sogn som jobber spesielt med spørsmål knyttet til menn og likestilling.

Hun mener kjønnsrollemønsteret skyldes den såkalte morsideologien.

— Det er en utbredt forestilling om at mor er den beste omsorgspersonen. Her må far kreve mer plass, og mor må se viktigheten av hans engasjement.