Thomas Heine

»Faaaaaar, vi vil være med deg, «maser Maisa (7), og lillebror Shaddad (5), men det går ikke.

Men ettersom det er midt på dagen, er det to låste porter mellom ham og ungene, og han har ingen nøkkel. Nøkkelen er det israelske soldater som har, og de åpner normalt bare en gang om morgenen og en gang om ettermiddagen.

Hani Amer (46), kona Munira og deres seks barn hører til de mer ekstreme ofrene for den israelske sikkerhetsmuren på Vestbredden.

Jevnet med jorden

Muren, som her er åtte meter høy og av betong, skiller familiens hus og 3000 kvadratmeter store eiendom fra landsbyen Masha mot øst. Få meter mot vest begynner den jødiske bosettingen Elkana, og mellom den og familien Amer går et høyt piggtrådgjerde. Også mot sør er det et piggtrådgjerde. Mot nord er det to låste porter, også de omkranset av piggtråd.

Slik har situasjonen vært i et år for familien. Deres eiendom er blitt døpt «Vestbreddens minste Bantustan» etter de svarte gettoene under apartheidstyret i Sør-Afrika. Og på spørsmålet om hvordan barrieren har forandret hans liv, svarer Hani Amer kort:

— Jeg betrakter det ikke lenger som noe liv.

Hani Amers hovedinntektskilde var tidligere et drivhus, men det ble jevnet med jorden for å gjøre plass til muren. Deretter forsøkte han seg med en kyllingfarm mellom muren og selve Israel, men den ble for to uker siden revet ned av israelske soldater med henvisning til manglende byggetillatelse. I stedet bestyrer Hani Amer nå en vannpumpe for bøndene i området, noe som gir han ca. 1400 kroner i måneden. Men reelt er jobben overflødig, sier han.

— Jeg har bare jobben fordi de andre syntes det var synd på meg og ville gi meg noe å gjøre, sier han.

«Stjeler land»

Vannpumpen ligger vest for muren, og for å komme til den, må Amer ha de israelske soldater til å låse opp. Tanken er at de skal komme klokken 8 om morgenen for å slippe ham ut, og klokken 16 om ettermiddagen for å slippe ham inn igjen. Men noen ganger må han vente i halve og hele timer før en militærpatrulje kommer med nøkkelen.

Det er en annen port mot øst, og etter press fra bl.a. Røde Kors har familien fått en egen nøkkel til den så de fritt kan reise til Masha og derfra - i prinsippet, med forbehold for diverse israelske kontrollposter - til Qalqilya og resten av Vestbredden. Men familien har fått strenge instrukser om at nøkkelen kun er til eget bruk, og at de ikke må slippe inn gjester.

Men har han noen forståelse for at muren er nødvendig for Israels sikkerhet?

— Det har ikke noe med sikkerhet å gjøre. Det handler utelukkende om å stjele land fra palestinerne, mener Hani Amer.

Må tigge og be

Familien Amers situasjon er blant de mest spesielle, men det er tallrike eksempler på palestinske samfunn som er blitt mer eller mindre avskåret fra omverdenen av muren.

Cirka 12.000 mennesker bor i en slags ingenmannsland mellom muren og den såkalt grønne linje mellom Israel og den okkuperte Vestbredden. De må ha spesialtillatelse for å oppholde seg i sitt eget hjem og kan ikke ta imot gjester uten tillatelse fra de israelske myndighetene.

I tillegg kommer andre titusener av palestinere som har fått livet sitt påvirket av muren på en eller annen måte. Noen kommer ikke til jorden sin fordi den ligger på feil side. Andre har fått problemer med å sende ungene på skole. Andre må bevege seg lange omveier for å komme til lege. Og mange, mange har fått drivhus og plantasjer ødelagt for å gjøre plass til muren, sikkerhetssoner eller militærpatruljeveier.

Et av de avskårne samfunnene er Azzun Atma med 2000 innbyggere. Den eneste tillatte atkomsten går gjennom en israelsk militærpost. Den er åpen mellom kl. 6 og 22, og i den perioden kan innbyggere - som regel - komme ut, men ingen kommer inn uten spesiell israelsk tillatelse.

— Vi må tigge og be offiserene for at få lov til å ta imot gjester, forteller Abu Diah (36).

Han og hans familie eier 16 hektar land med oliventrær som de er avskåret fra. De håper å få adgang når innhøstingen begynner neste måned. Men de vet ikke.

«Som i et fengsel»

Abu Diah forteller at befolkningen i landsbyen ikke hadde store problemer med nybyggerne i bosettingen Shaari Tiqva like ved. Det skjedde til og med at palestinske bønder ble kjørt hjem fra innhøstingsarbeidet av nybyggernes sikkerhetssjef. Nå er det ikke lenger noen kontakt.

— Ingen var begeistret for bosettingen, men det var tross alt mulig å opprettholde et slags naboskap. Men Israel ønsker ingen forbindelser, de vil bare sluke jorden vår, mener han.

Lenger mot nord i landsbyen Khirbet Jubara, lever befolkningen på samme måte, innesperret. Her er den israelske kontrollposten åpen døgnet rundt, men for å komme inn kreves spesialtillatelse. De 300 innbyggerne har store problemer med å få avsetning på det de dyrker, fordi lastebiler utenfra ikke får kjøre inn.

— Vi lever som fugler i bur, sier en bonde, som bare vil bli kalt «en borger fra Khirbet Jubara».

I utkanten av Khirbet Jubara ligger to hus for seg selv. De er avskåret fra selve landsbyen med et dobbelt gjerde på hver side av en israelsk militærvei. Og fra nabolandsbyen al-Ras av sikkerhetsmuren. De to familiene har fått lov til å bruke militærveien til å komme til Khirbet Jubara, men ingen har lov til å besøke dem.

En av huseierne, Yuossef Bedarat (50) forteller at de fire ungene hans før kunne gå til skolen på fem - ti minutter. Nå har de en kjøretur på rundt 25 kilometer, som tar mellom 30 og 90 minutter alt etter de israelske kontrollpost-soldatenes humør.

— Ungene blir mer og mer deprimerte. Ingen kan komme og leke hos oss, og de kommer seg ikke til noen av landsbyene i nærheten uten at noen kjører dem. Huset vårt er blitt som et fengsel, sier han.

INNELÅST: Shaddad (5) prøver å komme gjennom to låste porter for å møte sin far Hani Amers, som er på jobb på den andre siden av sikkerhetsmuren. Familien Amer har fått hele livet sitt snudd på hodet som følge av de israelske inngrepene på vestbredden.<p/> FOTO: ARIEL SCHALIT, AP