LOUISE WITH

Det var kaldt og allerede blitt kveld. Ivan Gabal hadde på den grønne boblejakken. Han hadde langt hår den gangen og gikk sammen med sin kone og sine venner i demonstrasjonen 17. november 1989. Som tusener av tsjekkoslovaker håpet han på forandring. Muren hadde falt i Berlin. I Polen og Ungarn var kommunistene i full gang med å gi plass til demokrati og reformer. Men de tsjekkiske kommunistene holdt fortsatt godt fast i makten.

Demonstrasjonen 17. november skulle egentlig markere 50-årsdagen for en studentdemonstrasjon mot nazismen i 1939 — og for studenten Jan Opletal, som den gang ble kvestet og døde. Ivan Gabal og de tusener av demonstranter, flest unge studenter, gikk fra kirkegården i Praha-bydelen Vysehrad mot Vaclavske Namesti-plassen midt i byen.

Få hundrer meter fra målet, på Narodni-gaten, ble de stoppet av kampkledd politi. Studentene hadde blomster i hendene, og de sang. Så gikk politiet til angrep. Det var ikke plass nok i gaten. Mange ble klemt eller trampet ned, hvis de ikke ble truffet av politiets køller. Over 100 ble såret, og det gikk rykter om at en student var slått i hjel. Det stemte ikke. Men ryktet pustet til ilden.

Ivan Gabal, som den gang var 37, og hans kone og venner slapp uskadd fra det. Som medstifter av en krets av uavhengige akademikere, hadde han vært med på å organisere demonstrasjonen. Etterpå følte han tydelig at den ville bli avgjørende:

— Vi var svært desillusjonerte etter politiets angrep. Allerede samme natt, tror jeg, var de fleste av oss fast bestemt på at kommunistene skulle fjernes.

Begynnelsen på slutten

Tsjekkoslovakias fløyelsrevolusjon var startet. I dag er det nøyaktig 15 år siden. De sårede studentene - og ikke minst ryktet om at en var død - ble begynnelsen på slutten for mer enn fire tiårs kommunistiske styre. Det var massedemonstrasjoner og streiker de følgende dagene og ukene. Systemkritikere med dramatikeren Václav Havel i spissen, møttes i et teater og dannet den demokratiske protestbevegelsen Borgerforum. «Havel na Hrad» - Havel til slottet (der presidenten bor) - sto det på demonstrantenes plakater. De ropte det i hundretusentall på Vaclavske Namesti - Vaclavplassen.

Revolusjonen varte i seks uker. Den kommunistiske presidenten Gustav Husak og regjeringen trådte tilbake. Alexander Dubcek, som hadde ledet Praha-våren og det mislykkete reformforsøket i 1968, ble parlamentsformann. Og 29. desember ble Václav Havel president. Seieren var total.

Ivan Gabal ble kastet inn i politikken fra den ene dagen til den andre. Han ble valgkampleder for Borgerforum og siden leder av president Havels kontor for politisk analyse.

Tsjekkoslovakias nye politiske elite var kunstnere og intellektuelle i strikkegensere og med hang til sprit, røyk og intellektuelle diskusjoner. Men også med høy moral og mange store planer. Det var en hektisk og dynamisk tid. Verden selv var i forandring hver dag:

— Regimet kollapset med enorm fart. Det viktigste var å få nye folk med den rette moralske innstillingen inn i stillingene. Vi løp så fort at vi aldri hadde tid til å reflektere. Først senere kunne vi se at det faktisk hadde gått raskt og fredelig - men til slutt hadde forandringene også en høy pris, sier Gabal.

Det brokete selskapet i Borgerforum hadde på få uker fått mer makt enn de hadde tort drømme om. Det gikk historier om hvordan Havel kjørte rundt på scooter bak slottsmurene. Om hvordan han festet med Lou Reed. Bestilte kostymedesigneren fra filmen «Amadeus» til å lage nye uniformer til vaktene. Og fikk nye lysekroner av The Rolling Stones da de gamle gikk i stykker. Havel har selv fortalt at det var mye han fant absurd i sin første tid på slottet. For eksempel da han fikk adgang til et låst rom som viste seg å være et hemmelig kommunikasjonssenter for Warszawa-pakten. Havel, som hadde sittet fengslet så sent som syv måneder tidligere, sendte en nyttårshilsen til Gorbatsjov i Moskva.

Fra opposisjon til ansvar

— Atmosfæren de første årene var preget av kaos. Totalt kaos. De fleste historiene om Havel og de andre politiske lederne er sanne, forteller Gabal.

— På den annen side tror jeg også vi sendte et klart og positivt signal. Det var tydelig for alle at Tsjekkoslovakia ikke ville bli noe nykommunistisk land. Kanskje hadde vi ingen erfaring, men vi var innstilte på å skape forandring.

Havel og fløyelsrevolusjonen ble ikoner for Tsjekkoslovakias kamp for å gjenvinne verdighet og moralsk integritet, installere demokrati og markedsøkonomi og vende tilbake til Europa. Borgerforum hadde enorm støtte, og Havel ble gjenvalgt som president i 1990. Men en ting var å være kritisk opposisjon - noe annet å ha regjeringsansvar:

— Enhver som har prøvd å overtale vår parlamentariske gruppe til å stemme samlet for en lov, kan huske hvilket mareritt det var. Det var en enormt bred og individualistisk gruppe - fra venstrefløyen til den ytterste høyrefløy. Å komme til politisk enighet var ekstremt vanskelig, husker Gabal.

Samtidig skulle de nyslåtte politiske lederne forholde seg til en helt ny verdenspolitisk situasjon. Etter 40 års kald krig var verden i oppbrudd:

— Det var enorme forventninger. Det viktigste for oss var å få vestlig demokrati i full skala. Men samtidig var det vestlige forsøk på å beholde oss som en slags buffersone mellom øst og vest.

All verdens politiske ledere meldte sin ankomst i Praha:

— De sa: Riv ikke i stykker Warszawa-pakten, kast ikke ut de sovjetiske troppene. At Øst-Tyskland skulle gjenforenes med Europa, var forståelig for dem. Men hvorfor Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn? Vi måtte arbeide hardt for å overbevise dem om at vi mente det når vi sa at vi ville ha demokrati.

Bare én gang kom Gabal for alvor i tvil om det ville lykkes. Det var i august 1991, da Gorbatsjov ble styrtet i Moskva:

— Vi var skrekkslagne og tenkte: Nå kommer nok de russiske troppene hit. Vi satt på slottet i Praha og kunne ikke komme i kontakt med noen - ikke engang Polens Lech Walesa. Han var naturligvis like redd som oss.

EU og NATO

Opplevelsen ble et vendepunkt, mener Gabal:

— Fra da sto det klart at det ikke var noen vei frem for et stor-Europa fra Portugal til Ural. Det hadde vært tanker om et bredt sikkerhetssystem som ville inkludere Russland. Men etter august 1991 gjaldt det simpelthen å komme seg inn i NATO og EU så raskt vi kunne.

Det lykkes. I år feirer Tsjekkia for første gang 17. november som EU-land. Betydningen av medlemskapet er ifølge Gabal på høyde med fløyelsrevolusjonen:

— 17. november ga oss verdigheten tilbake. Og det ga meg stoltheten tilbake. EU-medlemskapet handler mer om langsiktig stabilitet og identitet, men det er minst like viktig.

17. november, som feires som nasjonal fridag, er blitt en dag da man gjør opp status, mener han. Tsjekkerne har fått frihet, stemmerett og vestlige varer i hyllene. På Narodni-gaten der demonstrantene fikk bank, kjører dyre tyske biler. Og på Vaclavplassen, der de ropte på Havel, troner McDonalds og stormagasinet Marks and Spencer. Men det er også nye problemer:

— Det er mye vi ikke har vært vant til: Arbeidsløshet og sosial usikkerhet og ulikhet. Folk er trette etter alle forandringene de har vært gjennom.

Misnøyen viste seg blant annet i utbredt EU-skepsis før Tsjekkias opptakelse 1. mai i år.

— De sosiale gruppene kan være mer eller mindre tilfredse med utviklingen. Men det endrer ikke ved betydningen av 17. november 1989. Det er skjedd enorme forandringer. Fødselstallet er sunket, levealderen forlenget, og det har vært en enorm vekst i forbruket. Forandringene er nesten uforståelige.

Interne problemer

Det gikk ikke mange år etter 17. november 1989 før Borgerforum for alvor fikk problemer. Daværende finansminister Vaclav Klaus dannet sitt eget parti og ble inkarnasjonen av økonomisk ansvarlighet og hardcore nyliberale markedsreformer etter Margaret Thatchers forbilde.

Kjernen av tidligere systemkritikere rundt Havel dannet også et parti og tapte stort ved valget i 1992. Få måneder senere ble Klaus enig med sin slovakiske motpart, nasjonalisten Meciar, om å gjøre Tsjekkia og Slovakia til selvstendige stater - over hodet på folket, som ikke ble spurt. Ivan Gabal forlot politikken og startet egen virksomhet. Alt i alt er han mer enn fornøyd med de siste 15 årenes fremskritt:

— Tsjekkia er et mye bedre land i dag enn vi drømte om i 1989. Jeg tror ikke det var noen som forventet at vi ville komme med i EU så raskt. Men jeg tror heller ikke vi forventet så mange problemer, og da tenker jeg på dårlig politisk ledelse og korrupsjon.

Vaclav Klaus gjorde Tsjekkia til et økonomisk foregangsland tidlig på 90-tallet. Veksten var høy og arbeidsløsheten lav.

Det var aldri gjort før. Ingen kunne vite sikkert hvordan de tidligere kommunistlandene best og mest smertefritt ble forvandlet til vestlige demokratier og markedsøkonomier. I Tsjekkia lød parolen, støttet av EU og Verdensbanken, at det fremfor alt måtte økonomiske reformer til.

Klaus og hans regjering bestemte tidlig å privatisere de statseide bedriftene. Men det var mye uro og korrupsjon i prosessen. De lovmessige rammene for private virksomheter var slett ikke på plass. I 1997-98 kom konsekvensen: den tsjekkiske økonomien kollapset.

Siden har det blant internasjonale økonomer bredt seg en erkjennelse av at rask privatisering i seg selv ikke fører til en velfungerende markedsøkonomi. Det må lovgivning til. Og i tillegg et fungerende rettssystem som kan straffe lovovertrederne.

Etter en korrupsjonsskandale mistet Klaus og hans senter-høyre regjering makten i 1998 til sosialdemokratene. Tsjekkia er blitt et fullvoksent demokrati. Nå er det sosialdemokratene som etter seks år i regjering, halter bakut i meningsmålingene, mens Klaus' parti igjen står sterkt. Da Havel gikk av som president i 2003, ble Klaus hans etterfølger på slottet.

— Det er en av de viktigste leksene man kan lære her: Moral er viktig i politikk, men den kan ikke stå alene. Det må strategi og kontroll til hvis man vil holde på makten, sier Gabal.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

SYMBOLSK: På Wenceslausplassen i Praha ble det etter hvert mange tente lys for å ønske reformer velkommen.<p/> ARKIVFOTO: CLAUDE SALHANI, REUTERS
FEIRER: En tsjekkisk gutt svinger nasjonalflagget og feirer friheten på Wenceslausplassen i Praha. «Aldri mer» står det på plakaten festet til bysten av Josef Stalin.<p/> ARKIVFOTO: ERIC GAILLARD, REUTERS