Hans Blix kaster hodet tilbake og ler sin lave, nesten lydløse latter.

På et tidspunkt i livet der de aller fleste jevnaldrende definitivt har etablert seg som pensjonister, ser den tidligere våpeninspektørsjefen for FN i Irak frem mot tiden etter 2005.

Da skal han ha avsluttet arbeidet som leder for Kommisjonen om masseødeleggelsesvåpen, et verv Sveriges daværende utenriksminister Anna Lindh ba ham påta seg, ikke så lenge før hun ble tatt av dage.

- Det blir ikke mye tid til å stelle i hagen?

- Man må vite å organisere sine dager. Og mye av det jeg gjør er en blanding av arbeid og hobby. Jeg liker å lese og å skrive, sier den lavmælte svensken til Bergens Tidende.

Fredag var han i Oslo for å gjøre reklame for sin bok om våpeninspeksjonene i Irak - «Avgjørende dager». Boken om den spennende tiden frem til det amerikansk-britiske angrepet på Irak for ett år siden, kommer i disse dager ut samtidig i en rekke land.

Siden begynnelsen av mars har han gått fra intervju til intervju, fra fjernsynsstudio til fjernsynsstudio i USA. Det har vært en triumfferd som toppet seg med hyllesten fra tidligere medarbeidere da han besøkte i FN-hovedkvarteret i New York for noen dager siden:

- Det gjorde godt. Det var en bekreftelse på at vi gjorde rett, og at vi kan gå med rak rygg, sier han i et møte med Bergens Tidende.

Ikke forutbestemt
- Ikke noe tyder på at krigen var avgjort på forhånd. På tross av massiv troppeoppbygging, tror jeg ikke at den endelige avgjørelsen om å angripe Irak ble tatt før umiddelbart før angrepet. Derfor kunne krigen også vært unngått, sier Hans Blix.

- På hvilken måte?

- Den viktigste forutsetningen er at Saddam Hussein og Irak måtte ha samarbeidet bedre med verdenssamfunnet slik at det var mulig å fastslå om landet hadde masseødeleggelsesvåpen eller ikke. En annen forutsetning er at både Storbritannia og USA foretok en grundigere vurdering av det de kalte bevis for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, sier Hans Blix.

- Lurte George W. Bush og Tony Blair verden?

- Nei. Men kanskje de ikke fortalte hele sannheten. Eller brukte de informasjonene de satt med slik det passet dem.

- Du ba om mer tid for å klargjøre om Irak hadde våpen eller kapasitet til å produsere våpen. I februar 2003 hadde ikke UNMOVIC noen indikasjoner på at våpen eller produksjonskapasitet fantes. Hvor mye lengre tid ønsket du egentlig?

- Jeg sa at det ikke var snakk om år eller dager i en redegjørelse. Jeg tror vi kunne ha gjort arbeidet ferdig i løpet av 3-4 måneder. Vi trengte tiden på grunn av arbeidsmetoden; vi gikk aldri lenger i å avskrive våpen enn det vi kunne bevise, sier Blix.

- Du skriver i boken at det ble lettere for inspektørene å arbeide etter hvert som presset på Irak økte, bl.a på grunn av styrkeoppbyggingen?

- Det er liten tvil om det. Derfor ønsket jeg også at inspeksjonene kunne fortsette parallelt med videre styrkeoppbygging.

«Falt sammen»
Hans Blix sier at etter hvert som inspeksjonene skred fremover, falt det ene etter det andre av de bevisene Storbritannia og USA hevdet å ha for at masseødeleggelsesvåpen fantes, sammen.

- Men det vi sa fra UNMOVIC og IAEA ble overhørt til tross for at vi nitid gikk gjennom og undersøkte alle informasjoner vi fikk. Som for eksempel «de rykende pistoler» som utenriksminister Colin Powell la frem i møtet i Sikkerhetsrådet i februar 2003. Et av problemene var at det som det ikke kunne redegjøres for var ødelagt, av Storbritannia og USA ble oppfattet som at da var det fortsatt en mulighet for at våpnene eksisterte. Jeg tror at dersom UNMOVIC hadde fått tid på seg til å undersøke alle de stedene som ble utpekt av etterretningstjenestene uten å finne noe, så ville dette også ført til økt skepsis til at våpen fantes også i Storbritannia og USA. Det faktum at irakerne var så lite samarbeidsvillig, bidro nok også til at troen på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen ikke ble svekket, sier Hans Blix.

Mangel på intensiv
- Hva tror du er årsaken til at Saddam Hussein var så lite samarbeidsvillig?

- Det var så få intensiver. Utsikter til at situasjonen kunne normaliseres. Det hadde nok også å gjøre med Saddam Husseins stolthet. Han følte seg tråkket på.

- Kan mangelen på samarbeid også ha sammenheng med de stadige kravene om at Saddam Hussein måtte fjernes?

- Dette var jo ikke noe nytt krav, det ble første gang satt frem av president Bill Clinton i hans regjeringstid. Og man må huske at både for Bush og Clinton var dette et krav, sammen med ødeleggelsen av masseødeleggelsesvåpen, som var det eneste argument som Kongressen og parlamentet ville kunne godta for å gå til krig. Dersom argumentet hadde vært brudd på menneskerettigheter eller regimets generelle ondskap, så ville de to nasjonalforsamlingene aldri kunnet godkjenne væpnet aksjon, sier Hans Blix.

«Leste det ikke»
- I amerikanske medier spesielt ble den svenske diplomaten kalt både tufs og Saddam Husseins løpergutt. Bare for å ha nevnt noen av de ukvemsord som rammet ham.

Hvordan reagerte han på dette?

- Ikke i det hele tatt. Jeg leste det ikke. I hovedsak var det anonyme angrep. Og jeg følte at jeg og resten av UNMOVIC ble møtt med respekt av oppdragsgiveren, FNs sikkerhetsråd. Det gjaldt også representantene for Storbritannia og USA. I ettertid kan man selvsagt spørre hvor inspirasjonen til enkelte av angrepene kom fra, som for eksempel når det ble referert til «høytstående tjenestemann som ønsker å være anonym». Men jeg tror vi gjorde den jobben vi var satt til å gjøre, selv om vi ikke fikk fullført den, sier Hans Blix.