– Den tragedien som nå utspiller seg utfordrer oss til å tenke på hvordan en fredsløsning kan se ut, sier fredsprofessor Johan Galtung til Bergens Tidende.

Fra sin base i Spania gir han daglig kommentarer til medier over hele verden om krigen i Libanon. Om et par uker blir situasjonen i Midtøsten også tema på det årlige fredssymposiet i Jondal, der Galtung er hovedforeleser.

Tre pilarer for fredsløsning

– Etter min mening er det tre pilarer som må underbygge en mulig fredsløsning i Midtøsten, sier Galtung:

  • For det første må den bygge på Sikkerhetsrådets resolusjoner 194 og 242, som krever at palestinerne får flytte tilbake og at Israel trekker seg tilbake til grensene før 1967-krigen.
  • Den må også bygge på resolusjonen fra det palestinske nasjonale råd fra 15. november 1988, som aksepterer en tostatsløsning.
  • Det samme gjelder forslaget fra Saudi-Arabia fra 2002 om at Israel trekker seg tilbake til 1967-grensene i bytte med anerkjennelse fra alle arabiske stater.– Hva slags løsning vil dette gi i praksis?

– Det vil gi to stater ved siden av hverandre, der Øst-Jerusalem og det meste av Vestbredden går tilbake til palestinerne, sammen med Gaza som Israel allerede har forlatt. Golanhøydene blir syrisk område. Dette er ikke noe revolusjonerende.

Fem minimumskrav

– Men kan partene akseptere det?

– Vel, det er både minimums— og maksimumskrav på begge sider, sier Galtung og fortsetter:

– For palestinerne er det tre minimumskrav som de ikke kan forhandle om:

  • en palestinsk stat på linje med de to pilarene jeg nevnte, med
  • Øst-Jerusalem som hovedstad, samt
  • retten til å flytte tilbake.– For israelerne er det tilsvarende to minimumskrav som de ikke kan forhandle om:
  • anerkjennelsen av den jødiske staten Israel, og at
  • denne staten må ha sikre grenser.– Alle disse fem kravene er legitime og de går godt sammen med ønsket om en tostatsløsning, sier Galtung.

Krigens tragedie

– Men på begge sider er det sterke røster som krever mye mer?

– Ja, absolutt, og tragedien i den krigen som nå utspiller seg er at den styrker dem som på begge sider har det jeg vil kalle maksimalistiske krav. På den israelske siden er det dem som krever at grensene skal gå ved elevene Nilen og Eufrat. På den palestinsk / arabisk / muslimske siden er det maksimalistiske kravet å fjerne Israel fra kartet.

– For hver dag med krig øker antallet som støtter disse kravene, som jo er uforenlige og som ikke betyr annet enn en fortsatt endeløs krig.

Johan Galtung er overbevist om at fred er den eneste veien til sikkerhet for landene og folkene i området. Å fjerne folk som støtter Hizbollah eller Hamas gir ingen varig fred. Nye grupper vil alltid oppstå. Regjeringer kan la seg bestikke eller tvunget til underkastelse, men det kan aldri folk. Bak Israel står USA, Storbritannia og Australia. Bak Palestina står den arabiske og muslimske verden. Den første gruppen har 300 millioner innbyggere, og er i tilbakegang. Den andre gruppen er på 1,3 milliarder mennesker, og øker.

– Denne krigen startet med kidnapping av israelske soldater og at Hizbollah skjøt raketter inn i Israel. Har ikke landet da rett til å forsvare seg?

– Israel har rett til å forsvare seg, etter at den første raketten var avfyrt. Men da vil også den annen part ha rett til forsvar, så jeg synes ikke denne tankegangen fører særlig langt.

Yabotinskis innflytelse

Johan Galtung trekker frem sjefideologen Vladimir Yabotinski som inspiratoren for Israels harde linje. Han døde i 1964, men har hatt sine største tilhengere i de tidligere statsministerne Begin, Netanyahu og Sharon og nåværende statsminister Ehud Olmert.

– Han fremholdt at valget sto mellom impotent, ydmykende overgivelse eller overlegen militær slagkraft. Når Likud har møter, har de alltid kjempeplakater av Yabotinski. Men de glemmer at det er en tredje vei, som etter min mening er den eneste farbare, og den går gjennom forhandlinger til fred.

Galtung er også opprørt over bombingen av sivile, spesielt fra israelsk side.

– Hærsjefen, general Dan Halutz har sagt at for hver rakett som treffer Israel skal ti bygninger i shiadistriktet i Beirut bombes. Han har dessuten lovet å «bombe Libanon 20 år tilbake i tid». Hizbollah dreper også sivile, men omfanget andre veien er minst ti til én. Kollektiv avstraffelse

– Det endelige forholdstallet kan vise seg å bli nærmere Hitlers famøse ordre i 1941 om å drepe 50 sivile for hver tysk soldat som ble drept av «terrorister», i Lidice i Tsjekkia, Oradour-sur-Glance i Frankrike og i Kortelisy i Ukraina. I dag utsettes så å si hele Libanon for kollektiv avstraffelse. Og for Israel er jødiske liv mer verdt enn arabiske liv.

– Bombingen av sivile er i strid med folkeretten. Libanon er i ferd med å bli for Israel det Vietnam ble for amerikanerne. De vinner ikke militært, og taper moralsk. Det er de i ferd med allerede. De risikerer også å bli isolert, og det kan ikke den israelske befolkningen godta. Derfor vil de måtte trekke seg tilbake før eller senere.

Som Tysklands løsning

– Derfor er det så viktig å få frem at det finnes en tredje mulighet, basert på at man går tilbake til grensene fra 1967. Selv i den mest desperate situasjonen er det viktig å holde opp et lys, sier Galtung.

Han mener en historisk parallell er den dystre situasjonen i Europa etter annen verdenskrig. Ikke bare var det et krav om at Tyskland skulle demilitariseres, mange tok også til orde for at landet skulle deindustrialisers og deles opp i småbiter.

– Da var det to geniale franskmenn, Monet og Schumann, sa at løsningen ikke lå i å straffe tyskerne, men å ta dem med i familien. Mange var ikke enig, men vi kan se hvilken suksess det har vært for Europa.

– Siden Israel ønsker sikre grenser, hvorfor ikke satse på en avtale med grenselandene Libanon, Syria, Jordan, Egypt og et anerkjent Palestina? Se for deg at disse landene i tillegg til å anerkjenne Israels grenser også danner en union, en slags Midtøstens svar på EU, som garanterte fred i regionen. Det som var Tysklands løsning kan også meget vel bli Israels.

Mellom fem år og tjue år

– Hvor lang tid må det gå før en slik fredelig fremtid i Midtøsten kan realiseres?

– Jeg vil si et sted mellom fem år og tjue år. Håpet ligger hos generasjonen under 35 år. De eldre er allerede hjerneskadd, og resultatet av deres politikk ser vi nå. Men blant dem under 35 er det mange som ønsker en fredelig løsning, og innen tjue år vil disse ha kommet til makten.

– Når jeg sier fem år, er det fordi dette er den sjette krigen mellom israelere og arabere. Stadig flere ser at dette går ikke lenger, og det kan påskynde en fredsprosess. At Hizbollah vil høste æren for at de utløste det hele, må Vesten tåle.

– Siden 2001 har jeg diskutert en slik plan med folk i alle disse seks landene. I Tel Aviv har jeg opplevd gamle arbeiderpartimedlemmer komme til meg med tårer i øynene og si at «for første gang har vi sett en plan som gir håp».

– Og på et seminar for unge journalister spurte jeg hvilken fremtid de så for seg i Midtøsten. En sympatisk kar fra Jordan svarte at jo, han så for seg et liv der han skulle «spise frokost i nord-Israel, lunsj i Jeriko og ha nattelivet i Akababukta». Han blir forresten også med på seminaret i Jondal om to uker, sier Galtung.