— Bagdad var livet. Jeg var liten, jeg var på skolen. Senere giftet jeg meg og fikk barn. Da jeg dro fra Bagdad, døde jeg. Selvfølgelig var jeg redd, etter hvert levde jeg et farlig liv. Men der var mine minner, min familie, mine brødre. Det er vanskelig når de tar livet ditt.

Den lille, svartkledde kvinnen gråter for tredje eller fjerde gang. Men vi har også sett henne le og spøke de timene vi har vært sammen i den lille byen i Sverige. Egentlig heter hun Parisoula til fornavn, men her i Europa har hun tatt navnet Maria. Tidligere i år ga hun ut boken «Mitt liv med Saddam».

— Jeg ville vise hvem jeg er. Derfor kommer denne boken. Mediene har plassert meg i en bås. Jeg fortjener ikke stempelet som Saddams elskerinne som ventet med whiskyen og nattkjolen. Jeg jobbet og hadde min uavhengighet. Og jeg ville leve, sier hun til Aftenposten.no.

Flyktet fra Irak

Bildene av Maria Lampsos gikk verden over i 2001, da hun hadde flyktet fra Irak. Saddam Husseins elskerinne bisto CIA og FBI i jakten på diktatoren, ble det sagt. Kvinnen som kjente hver føflekk på den irakske presidenten – som hadde sørget for en rekke dobbeltgjengere og et uendelig antall gjemmesteder.

Hvordan kunne en gresk, kristen, europeisk utseende kvinne ha vært Saddams elskerinne i mer enn 30 år og så komme seg levende ut av Irak, både hun og hennes tre barn? Boken «Mitt liv med Saddam», som er skrevet i samarbeid med Lena Katarina Swanberg, gir Lampsos’ versjon av det som skjedde.

— Jeg var 16, jeg var forelsket, jeg visste ikke hvem han var. Det var i en helt annen tid.

Hardt å fortelle

Stort mer vil ikke Lampsos si. Hun avbryter stadig intervjuet med å gråte, gå en tur rundt på gulvet, ut på kjøkkenet i den lille leiligheten. I boken beskriver hun den livsglade greske overklassepiken, bosatt i Bagdad, som uvitende om det meste da hun blir forført av og forelsket i den 31 år gamle Saddam. Den kommende diktatoren er vant til å få det som han vil og blir fascinert av motstanden han møter. Foreldrene oppdager skandalen, og Parisoula, som hun heter da, blir ikke lenge etter gift og får to døtre med en kristen mann i Bagdad.

Livet er fint for den unge kvinnen, som er glad i sin ektemann. Men flere år senere melder Saddam seg igjen. Han er kommet til makten i Irak, og det er ikke mulig å trosse hans vilje. Diktatoren sørger for å få sin elskerinnes mann ut av Irak. Parisoula er for så vidt lettet for det, hun vet at han ellers ville blitt drept.

Så starter det nye livet. Hun lever i luksus, og hun oppnår en egen status, fordi Saddam liker å diskutere ting med henne. Men hun lever alene med sine barn, uten venner og familie rundt seg. Senere får hun en sønn med Saddam. Hun drar til Hellas og blir på nytt for en stund glemt av diktatoren, inntil hun blir «oppdaget» da hun takker ja til et selskap i den irakske ambassade i Athen. På Saddams ordre blir hun hentet tilbake til Bagdad igjen med sine tre barn.

- Jeg vil ikke lyve og si at jeg har det bra. Men jeg lever, det er jeg glad for

Maria Lampsos, Saddam Husseins elskerinne gjennom mange år

Får jobb

Det er nå Lampsos skaffer seg en posisjon som yrkeskvinne. Som språkmektig og vestlig kvinne er hun med og tar imot utenlandske besøkende til Saddam Husseins Irak. Denne posisjonen hjelper henne da alt etter hvert begynner å rakne. Bagdad, med en desperat Saddam og de to voksne, beryktede sønnene Uday og Qusay, blir mer og mer farlig.

Lampsos klarer, med fare for eget liv, å smugle ut datteren etter at hun er blitt voldtatt av Uday. Hun får også Saddams uekte sønn til Hellas, da den voldelige Uday vil ha ham med på sine raid på byen. Til slutt klarer hun å flykte, en dramatisk flukt, der hun lever skjult i Nord-Irak i måneder før hun kommer ut. Også den andre datteren flykter.

— Jeg gikk sjokkskadet fra ambassaden. Hvem kan hjelpe meg nå?

Maria Lampsos gråter igjen. Hun forteller om da hun etter måneder på flukt, alene, forfulgt og uten penger oppsøkte den greske ambassaden i Jordan. Selv om Hellas er hennes egentlige hjemland, ville de ikke hjelpe henne.

Visste alt

Det ble amerikanerne som hjalp den 50 år gamle kvinnen, som hadde flyktet fra Irak uten annet enn klærne hun sto og gikk i. Hun elsker USA etter det. Amerikanerne hadde dessuten bruk for henne. De lette fremdeles etter diktatoren.

- Du hjalp dem med å finne Saddam?

Lampsos slår seg oppgitt mot hodet med latinske fakter.

— Disse spørsmålene får meg til både å gråte og le. Amerikanerne visste selvfølgelig alt. Men de ville at jeg skulle bekrefte om det var sant eller ikke. De hadde spioner i Saddams palasser. Du må ikke overvurdere meg.

- Men du visste mye, han diskuterte politikk med deg?

— Jeg er ikke en politisk kvinne, men jeg hørte og så mye. Jeg var redd for å gjøre feil. Husk han tok min mann, han tok huset mitt. Jeg er heldig som ikke ble drept.

Etter et kort opphold i Thailand kom Lampsos til Hellas, selv om grekerne først hadde avvist henne.

— Alle mediene tok bilder av meg med min sønn, min datter, min nevø. Alle fiendene visste hvor jeg var. Min sønn var så nervøs. Datteren min som hadde møtt en svensk mann og flyttet til Sverige, ba meg komme hit. Jeg kom i juli 2003, været var fint. Etter hvert skjønte jeg jo at klimaet var et annet. Men jeg takker den svenske regjeringen. Jeg trenger den hjelpen jeg får her.

Flyktningens liv

Den store måken kommer nesten helt bort til hånden til Maria Lampsos. Vi er gått ned til bryggen. Hele begeret med pommes frites blir til slutt spist opp. Det som ikke måken vil ha, deler hun opp og gir til spurvene.

— Den er vennen min, den og hunden min. Hver dag går jeg ned og mater denne måken. Jeg går på svenskkurs og på biblioteket. Svensk er vanskelig. Jeg forstår en del, men jeg klarer ikke snakke. Etter klokken fire er jeg hjemme, alene.

Lampsos kjenner noen av byens innbyggere etter å ha bodd her i syv år. Hun tar oss med til bokhandleren, og viser oss stolt boken sin, som står i hyllen.

— Boken selger bra, og Maria var fantastisk med kundene de to gangene hun har signert bøker her, sier bokhandleren.

Lampsos’ sønn bor i Hellas. Dit sier hun at hun aldri kan dra tilbake. Datteren som bor i Sverige, bor i en annen by. Hun har fått barnebarn som hun beundrer, men hun ser dem ikke så ofte.

— Jeg kan ikke snakke med dem om det som er skjedd. Jeg foretrekker at de lever sitt liv. Jeg vil ikke bry noen. Jeg har tre barn, samtidig ingen, sier Maria Lampsos.

- Hva tenker du om situasjonen i Irak?

— Saddam var en diktator. Men vi visste hvem han var. Nå vet du ikke hvem du leker med. Det irakske folket fortjener ikke dette. Bagdad er så nydelig. Menneskene er så generøse. De har gode hjerter. Når du kommer på besøk, gir de deg mat og gaver. Det er en stor tragedie alt sammen.