Sajia (18) er en av de beste spillerne på Kabul-laget. Hun trener fotball, går på universitetet og hjelper moren i huset.

— Det er masse å gjøre hjemme. Jeg lager mat, tar oppvasken og vasker. Alle afghanske jenter gjøre husarbeid. Noen får ikke lov til å gjøre annet. Men jeg har opplyste foreldre med god utdanning som lar meg studere og trene, sier Sajia.

Studerte ikke hardt nok

En dag ønsket ikke foreldrene til Sajia at hun skulle spille mer fotball. De begrunnet det med at hun ikke studerte hardt nok.

— Jeg ble veldig trist og opprørt da jeg fikk denne beskjeden. Jeg måtte være borte fra fotballen i over et år, forteller Sajia.

Men hun og foreldrene ble til slutt enige om at hvis hun studerte godt, så skulle fhun få fortsette med å spille fotball.

— De vet hvor mye fotballen betyr for meg, og ombestemte seg da de så hvor trist jeg ble, sier Sajia.

- Hva gjør du når vil ha det moro?

— Det er ikke noe moro her som parker og den slags. På fritiden er jeg hjemme eller på besøk hos slektninger. Hvis jeg kjeder meg, ser jeg på TV, hører på musikk eller så ringer jeg venner, og noen ganger kommer de på besøk. Hvis det er noe jeg trenger, drar jeg og handler, sier Sajia.

Fotballbane landingsplass for NATO

De vinner kanskje ikke verdens største fotballturnering for unge - Norway Cup - men jentene i Kabul har antakelig verdensrekorden i antall problemer de må trosse for å spille. Siden august i fjor har de forberedt seg på å delta på fotballturneringen i Norge. I samme periode har de byttet treningsfelt fire ganger. Og ulempene med dagens bane illustrerer hvor store problemer jentene har: Til og fra trening går de gå gjennom en av Kabuls mest angrepsutsatte gater. Og treningen må stadig avbrytes fordi pilotene i NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke i Afghanistan (ISAF) bruker banen som landingsplass for helikoptre. En landing kan ta opptil en time, og fører dermed ofte til at jentene må avslutte tidligere enn planlagt og gå hjem.

Selvmordsangrep

Banen de spiller på nå er en del av det gamle afghanske idrettsanlegget som er blitt lagt innenfor det ytterste gjerdet til en av ISAFs militærleirer i Kabul. For å komme inn dit, må alle jentene registreres med identifikasjonskort. Det gjør det vanskeligere å rekruttere jenter som bare vil prøve å spille litt for å finne ut om fotball er noe for dem.

Popal forteller at jentene på fotballaget egentlig skulle ha vært på trening morgenen hovedinngangen til leiren ble angrepet av en selvmordsbomber. Men treneren hadde en avtale og avlyste dagen før.

Minst tre mennesker ble drept og et titalls skadet da selvmordsbomberen kjørte inn og detonerte bomben ved hovedinngangen.

Det hjelper ikke å være redd. Vi vet at vi når som helst kan bli drept av en bombe i Kabul. Slik er det her.

— Vi må venne oss til det, sier spilleren Sajia (18).

Privatiserer idrettsanlegg

Mange idrettsanlegg er blitt privatisert de siste årene i den afghanske hovedstaden. Lokale kremmere tar over 100 kroner timen for leie av baner. Dette er summer som flertallet av befolkningen i Kabul ikke kan ta seg råd til, så nå reiser rikere menn til fattige deler av Kabul for å trene.

Ifølge beregninger NTB har gjort, hadde Norge fra 2002 til utgangen av 2010 alene brukt over 11 milliarder kroner på krig og bistand i Afghanistan. Ifølge britiske og amerikanske forsvarskilder har rundt halvparten av de totale bistandsmilliardene til Afghanistan havnet i lommene til krigsherrer og politiske ledere.