President Mahmoud Ahmadinejads sentrale motstander i den iranske presidentvalgkampen, Mir Hossein Mousavi, er blitt et redskap for misnøyde iranere. Han er ikke en opprørsleder.

Det sier professor Mehdi Mozaffari, som fra sitt kontor på Aarhus universitet nøye følger det som skjer i hans fødeland.

**Les også:

Irans nye militærdiktator**

«To konflikter»

– Det er to sentrale konflikter i dagens Iran. Den ene er innenfor regimet, den andre mellom regimet og resten av folket, påpeker Mehdi Mozaffari.

– Alle motstandere av regimet – fra monarkister til marxister – har funnet sammen om å utnytte splittelsen mellom presteskapets to hovedfraksjoner.

Les profil på Irans åndelige leder, ayatolla Ali Khamenei

– For frihetselskende iranere er Mousavi faktisk like belastet som Ahmadinejad. Mousavi var statsminister under krigen mot Irak og han har mye på samvittigheten. Selv om han de siste årene ikke har vært fremme i offentligheten, men har arbeidet med sine bilder – ja, han er kunstmaler – har iranerne ikke glemt fortiden hans.

Neppe Mousavi ...

– Men man kan ikke avvise at Mousavi plutselig snur på hælen og viser seg som en Jeltsin, som kan stå i spissen for den revolusjonen som faktisk er i gang. Men jeg tror det ikke. Han er ikke noen god taler. Han mangler utstråling, mener Mehdi Mozaffari.

Mozaffari kaller det som skjer i Iran nå en revolusjon.

– Den er ikkevoldelig. Mange husker revolusjonen i 1970-årene. Ingen ønsker noen gjentakelse av det. Men mest oppsiktsvek-kende med revolusjonen som er i ferd med å tegne seg nå, er at den tilsynelatende ikke har noen leder.

Les om da ayatollaene tok kontroll

Under valgkampen før presidentvalget arrangerte regimet direkte TV-debatter mellom kandidatene, og iranerne fikk lov til å demonstrere for de kandidatene de støttet.

Men de få ukene med relativ frihet har rammet regimet i Teheran som en bumerang – for iranerne har ikke sluttet å de-monstrere, selv om valget er over.

Smaken av frihet

– Regimet ga en uke eller to med en form for frihet. Det var et kjempeshow med direkte debatter på TV og demonstrasjoner i gatene. Men iranerne krever mer. Mange glemmer at Iran allerede i 1906 fikk en li-beral demokratisk forfatning, den første av sitt slag i Midtøsten. Iranerne har erfaringer med demokrati.

– Protestene dreier seg ikke om valget. De dreier seg om regimet, sier professoren i Aarhus.

Parallell fra 1953

Han trekker en direkte parallell mellom det som skjer nå og kuppet mot den folkevalgte statsministeren Muhammad Mossadeq i 1953, etter at Mossadeqs regjering nasjonaliserte oljeindustrien i Iran i 1951.

Kuppet i august 1953 ble gjennomført av hæren med aktiv støtte fra USA.

– Det kuppet betydde at sjahen mistet folkets tillit. Uansett hva han gjennomførte av reformer de neste årene – bl.a. jordrefor-mer og stemmerett for kvinner – hadde han mistet sin troverdighet.

– Akkurat som kuppet i 1953 knekket sjahens styre – selv om det først ble styrtet mange år senere – har det som skjer i Iran nå i juni 2009 knekket det islamske prestestyret – selv om det kanskje fortsetter ved makten i stund til.

Artikkelen fortsetter under bildet

ISLAMEKSPERT: Professor Mehdi Mo-zaffari mener at den siste tids uro i Iran har fjernet prestestyrets støtte i folket. FOTO: OLE LIND
LIND OLE

Ingen reformer fra «de reformvennlige»

– Iranerne tror ikke lenger at de av regimets kandidater, som av omverdenen kalles reformvennlige, vil reformere noe som helst. Og iranerne krever et styre som har legitimitet fra folket, sier Mehdi Mozaffari.

Han tror ikke at det kan springe reformer ut fra den delen av prestestyret som kalles reformvennlig.

– Rafsanjani, som var president til 1997, og som nå har sentral plass i prestestyret, representerer ikke reformer. Han represen-terer pengene i Iran. Gullet. Det, som på farsi heter «zar». Ayatolla Khamenei, som var president før Rafsanjani, er nå Irans øverste leder og representerer makten, «zour». Rafsanjani og hans allierte rår over enorme formuer, og pengene deres er truet av omverdenens reaksjon på bl.a. Irans atomprogram. Derfor høres de mer moderate ut. Men det er ikke en religiøs eller en ideologisk konflikt mellom de to fløyene i presteskapet. Det er bare kampen mellom zar og zour, sier Mehdi Mozaffari og runder av:

Opprør mot systemet

– Dynamikken oppstår fordi folket nå gjør opprør mot hele systemet. Iranerne tror ikke på reformer fra den ene eller den andre fløyen. Etter 30 års undertrykkelse har det iranske folket benyttet splittelsen i prestestyret til å sette i gang en kamp for å bli kvitt selve regimet. Men volden, brutaliteten, drapene i 1979 er ikke glemt. Derfor reagerer folket nå mer modent og mer tålmodig.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

BILDE MED MOBILEN: Iranerne smugler ut bilder av demonstrasjonene tatt med mobiltelefoner.
STR