Pensacola, Florida

Bensinstasjonen ligger fortsatt ett kvartal unna. Det spørs om det vil være noe igjen når vi kommer frem til pumpene.

Det er mye man kan bekymre seg over når man er på jobb i Katrinas hjemland. Å sikre seg tilgang på strøm, mobildekning og et hotellrom for natten er bare begynnelsen. Mer skremmende er horrorhistorier om bilister som har blitt robbet for vann, mat, penger og verdisaker. Det har vi gudskjelov bare lest om i avisene foreløpig. For å være på den sikre siden legger vi likevel det ene kredittkort i pc-bagen, og det andre i lommeboken. En liten rull kontanter blir spredt i bukselommer og ryggsekker. I tillegg gjemmes en neve dollar i et "hemmelig rom" i bagasjerommet på leiebilen.

Det desidert største og reelle problemet vårt hittil har vært å spore opp bensinkilder som ikke har tørket inn. Stasjonen som hadde plenty i går, er sannsynligvis tom i dag. Timesvis har gått med til å lytte på radio, for å høre siste nytt om hvor da har fått inn nye forskyninger. Så gjelder det å sjekke kartet kjapt, treffe riktig exit fra motorveien ved første forsøk, og stille seg i kø. Uten air condition.

— Tror du vi klarer å komme oss inn i Biloxi? spør fotograf Kristine Nyborg. Ifølge ryktene skal det stå militære vakter ved delstatsgrensen til Mississippi, og jage vekk alle som ikke kan dokumentere at de bor i området. Vi bestemmer oss for å kjøre så langt vi kommer, og improvisere etter det.

Frem med kartet igjen. Det er minst 100 miles (160 kilometer) mellom Pensacola og downtown Biloxi, én vei. Forutsatt at motorveien er intakt hele veien frem.

Ok. Vi fyller tanken. Vår gigantiske Suzuki XL7 rommer omtrent 16 gallons bensin. Det skulle være bortimot 60 liter. Men herregud, så mye bensin dette beistet av en bil sluker! Full tank bør likevel være nok for tur-retur Biloxi. Vi tar sjansen og svinger ut på motorveien I-10.

På veien passerer vi svære pick-up-er som kjører med lasteplanet tungt lastet med jerrykanner, skvulpende fulle av ekstra bensin. En liten japansk bil dundrer forbi. Kanner med minst 100 liter bensin er bundet fast til takgrinden.

— Vi burde kanskje kjøpt noe ekstra bensin, sier jeg.

— Jeg har sjekket allerede. WalMart er utsolgt for bensinkanner, svarer Kristine nøkternt.

Ingen grunn til panikk. Foreløpig. Over halv tank fortsatt. Vi treffer på kø, veltede trær, omveier og eierløse biler i veikanten. Men vi ser ingen militærvakter noe sted. Det er fritt frem hele veien inn til Biloxi.

Tilbake i Florida, langt utpå kvelden, er det bare å stille seg i bensinkø på nytt. Prisene for én gallon har bikket tre dollar. Det tilsvarer i overkant av 5 kroner literen. Vi blir stående og snakke med folk. De er forbannet, overopphetede, irritable og mistenksomme. Passer på at ingen sniker. Beskylder bensinstasjonseierne for å skru opp prisene for å tjene penger på katastrofen.

— Det som virkelig "pisses me off" er at folk gir Mr. Bush skylden! Det er ikke han som hamstrer bensin, og fyller opp alt han eier av kanner og containere, brummer en svær mann.

I køen foran ham har en familie med to SUVer og et dusin jerrykanner i bagasjerommet kommet frem til pumpene. Påfyllet tar et kvarter, og koster mer enn en gjennomsnittslig dagslønn. Det spiller tydeligvis ingen rolle. Hverken orkaner, bensinmangel eller 50 prosent prisøkning de siste dagene har klart å få den jevne sørstatsamerikaner til å parkere bilen foreløpig. Det spørs om bergenske bensinpriser ville fått dem på andre tanker.